Havgard: Barnet uten strand

Det var en gang, ingen kan si nøyaktig når, for trolltid telles ikke slik som vår, at en storm brøt løs over de ytterste skjærene i det høye nord, en storm av det slaget gamle sjøfolk fremdeles korser seg over å minnes. Det var ingen vanlig storm. Noen sier at havet selv var sint den natten, som om noe under bølgene ikke ville dele vannet sitt med noen som helst.

Da stormen hadde lagt seg, fant fiskerne som våget seg ut verken vrak eller lik. De fant bare, viklet inn i en flåte av stormrevet tang og drivved, et trollbarn ikke større enn en selunge, i dyp søvn, med sand og små hvite skjell i håret.

Ingen kom for å lete etter ham. Ikke den natten, ikke den neste, ikke noen gang.

Når et troll blir født på rett vis, venter mor og far og ser hva slags troll han skal vokse til: et bergtroll i fjellet, et skogtroll i dypskogen, et elvetroll i de strie elvene, og først da gir de ham navn, for et trolls navn er ikke bare et ord. Det er et løfte om hvem han er. Men dette trollbarnet hadde ingen mor og ingen far som ventet og så, og ingen som kunne gi ham noen løfter i det hele tatt. Så han hadde ikke noe navn. Og navnløs som han var, visste han heller ikke hva slags troll han var.

Han vokste langsomt og underlig, for et troll vokser fortest på kjærligheten fra sine egne, og han hadde ingen å vokse på.

Tre hjem prøvde han i årene som fulgte, slik det seg hør og bør i historier som denne.

Først gikk han opp i fjellet, for han var jo tross alt et troll, og troll hører til i fjell. Men bergtrollene snuste på ham og trakk seg unna. «Du lukter ikke av stein og jern,» sa de. «Du lukter av salt og storm. Du er ingen av våre.» Og de sendte ham bort.

Så gikk han ned i skogen, for kanskje var han et skogtroll likevel. Men skogtrollene bare ristet på de mosegrodde hodene sine. «Se hvordan saltet har tørket hvitt på huden din,» sa de. «Et skogtroll fester rot i jorda, og du klarer ikke engang å stå stille.» Og de sendte ham også bort.

Til sist gikk han til elva og ba elvetrollene under brua om å ta ham inn. Men de bare lo, ikke uvennlig. «Du venter ikke på at vannet skal komme til deg, vesle venn; du går og leter etter det, der ute hvor elva glemmer breddene sine og gir seg til havet. Det er ikke en elvs vis.» Og så sendte de ham bort, de også, for som de gamle historiene sier: det må skje tre ganger før noe sant kan begynne.

Etter den tredje avvisningen vandret trollbarnet uten å vite hvor, langs kysten, for kysten var det eneste stedet som aldri én gang hadde bedt ham dra.

Om dagen kretset tre skarver lavt over hodet hans, skrikende og stupende og skrikende igjen, og enda han ennå ikke forsto tungemålet deres, var det noe i ham som forsto retningen, og han fulgte den. Om natten, høyt over vannet, rullet et bølgende grønt lys seg ut over himmelen og så ut til, mer enn én gang, å sakke farten og vente på ham, slik man venter på noen man ikke vil miste i mørket.

Mellom fuglene om dagen og lyset om natten vandret trollbarnet nordover og enda lenger nord, helt til fjellene rundt ham gjorde noe han aldri hadde sett et fjell gjøre før: de sluttet å late som de var atskilt fra havet, og falt simpelthen i det, klippe etter klippe, fjord etter fjord, som om landet selv ikke kunne bestemme seg for hvor det sluttet og vannet begynte.

Og trollbarnet, som ikke var helt bergtroll og ikke helt skogtroll og ikke helt elvetroll, og som aldri hadde klart å bestemme seg for hva han var, han heller, kjente at noe i brystet hans ble stille for første gang i livet hans.

«Her,» sa han til ingen, «her må ingen velge.»

Den natten gjorde havet det havet kan best: det ble sint uten varsel. En båt med fiskere, overrasket utenfor det ytterste skjæret, fant ikke veien hjem gjennom brott høyere enn masten. Trollbarnet hørte dem slik man hører noe i sitt eget blod før man hører det med ørene, og uten å stanse for å undres på om det var hans sak å hjelpe, svømte han ut i det svarte vannet og satte sin egen brede rygg mot de verste bølgene, til båten gled, halvfull av sjø, men hel, inn i sundets stille.

En gammel krabbe, som hadde sett alt sammen fra et tangleie på bunnen, ble så slått av det han hadde sett at han krøp helt opp på det våte svaberget for å si det.

«Jeg har levd på denne havbunnen lenger enn det meste som har bein,» sa krabben, «og jeg har aldri sett noe navnløst oppføre seg så mye som om det allerede visste nøyaktig hvem det var. Du våker over havet slik en far våker over en vugge. Det burde være navnet ditt, om ingen har gitt deg et bedre: Havgard, han som vokter over havet.»

Og trollet som aldri hadde hatt noen til å gi seg navn, gråt, for første gang ikke av ensomhet, men av det motsatte.

Hvem foreldrene hans var, eller hvorfor stormen hadde tatt dem og bare latt ham bli igjen, fikk han aldri vite. Men han lærte, med tiden, at sannheten ikke var gått tapt. Den var bare gjemt, brettet sammen og tatt vare på, slik de dypeste strømmene tar vare på alt som faller i dem, av den ene makten i nord hvis grep nådde hvert skjær og hver stillhet: en havheks som ikke lot noe vann, og intet minne som bodde i det, tilhøre noen andre enn henne selv.

Havgard kom til å forstå, uten at noen egentlig sa det til ham, formen på den avtalen havet selv syntes å ha gjort med ham helt fra begynnelsen. Han skulle vokte havets skapninger og holde vannene trygge, og ikke be om noe til gjengjeld, annet enn at den dagen han var sterk nok, skulle havet endelig la ham høre den ene historien som alltid var blitt holdt skjult for ham: hans egen begynnelse.

Etter det holdt han seg mest i vannet: troll som lever for lenge på land, selv havets halvtroll, er ikke trygge for solen, og det sies at han aldri én gang ble til stein, ikke engang i den lyseste sommer, for havet selv verner sine egne mot slikt. Men når en storm reiser seg over sundet ved Tromsø, og været blir for vilt selv for ham til å bli under, sier de som vet hvor de skal se, at de har sett en skikkelse bevege seg langs én bestemt strandlinje: en skikkelse som verken er bølge eller stein eller menneske.

Der, og bare der, kommer Havgard fremdeles i land. Og der, sier de, venter han ennå på dagen han er rede til å møte den ene makten som alene kan fortelle ham hvem han var, før stormen gjorde ham til den han er nå.