Hekser

I førkristen tid blir magi ikke sett ned på: den blir æret. Selv Odin Allfader utøver magi, og det samme gjør andre av æsene. De lærer seid av selveste Frøya, gudinne for magi. Blant menneskene kalles de som kan bruke magiske krefter for seidfolk. De er først og fremst kvinner, noen også omtalt som volver og visekvinner. Magien deres er knyttet til å forutse og påvirke framtiden, gjerne gjennom en kombinasjon av syner, runeformler, besvergelser og plantebaserte brygg. Seidfolk nyter stor respekt i lokalsamfunnene sine. Også blant samene er det utbredt å kommunisere med andre verdener og påvirke framtiden ved hjelp av ånder. Selv om alle kan delta i slike praksiser, har enkelte en særlig evne til å formidle mellom menneskenes verden og gudene. Disse kalles noaider og spiller en viktig rolle i samfunnet.

Men kristendommens ankomst til Skandinavia forandrer alt. Seid, som er nært knyttet til den gamle religionen, og samenes sjamanistiske tradisjoner blir avvist som kjetteri, avvik fra kirkens lære. Allerede i tidlig middelalder innføres lover som forbyr alle former for kjetteri. De skiller i liten grad mellom trolldom, som oppfattes som djevelens verk, og andre avvik fra kirkens lære. Likevel er kjetteriprosesser svært sjeldne i Norge før reformasjonen.

Den protestantiske reformasjonen i 1537 fører til store religiøse, kulturelle og juridiske endringer. Norge tar samtidig i bruk en ny kristen trosretning og kommer fullt ut under dansk styre. Mot slutten av århundret er hekseprosessene i gang.

Anklagene rettes først og fremst mot kvinner, særlig kvinner som har en viss makt eller status: velstående enker, kloke koner, jordmødre og folkemedisinere. Blant de anklagede mennene er flertallet samer. Deres kultur, språk, tro og tradisjoner skiller seg fra majoritetssamfunnet, noe som gjør dem til enkle mål for både norske beboere og danske myndigheter.

Den mest kjente hekseprosessen kommer allerede i 1590. Anne Pedersdotter anklages da for trolldom for andre gang; hun er tidligere blitt frikjent i 1575. Hun er enke etter Absalon Pederssøn Beyer (1528–1575), en prest som spilte en sentral rolle under reformasjonen. Både ektemannens innflytelse og hennes egen selvstendige og viljesterke personlighet gjør henne til en kjent, men også omstridt kvinne i Bergen. Hun dømmes for å ha påført flere mennesker, blant dem et barn, sykdom og død gjennom forbannelser. Den 7. april 1590 blir hun brent på Nordnes utenfor Bergen.

I 1604 får hekseprosessene et tydeligere juridisk grunnlag da den danske kongen Christian IV innfører ny lovgivning, som senere utvides med Trolldomsforordningen i 1617. Her gjøres det et klarere skille mellom kjetteri og trolldom, hvor trolldom knyttes direkte til en pakt med djevelen og straffes med døden.

På denne tiden er henging den vanligste henrettelsesmetoden. Etter hvert blir den imidlertid ansett som utilstrekkelig i trolldomssaker. Trolldom oppfattes som en forbrytelse som besudler utøverens sjel, og ild regnes som en rensende kraft. Derfor blir brenning den foretrukne henrettelsesmetoden for dem som dømmes for hekseri. Denne praksisen kodifiseres i Christian Vs Norske Lov av 1687.

Det er første gang brenning på bål som straffemetode omtales i norsk lovgivning. Den eneste formen for nåde som vises de dømte er innføringen av en mer human metode for brenning. I stedet for å bindes til en stake og tenne bålet under dem, bindes de dømte til en stige og kastes med hodet først inn i flammene. Man mener at sjokket fra varmen og smerten vil føre til en rask død, og dermed spare dem for den langsomme kvelningen og forbrenningen som følger med brenning på stake.

Selv om mange store hekseprosesser finner sted i Sør-Norge, er det Nord-Norge som rammes hardest. Til tross for den relativt lille befolkningen i nord finner rundt fire av ti heksehenrettelser i landet sted her. En viktig årsak er at samene som bor i området ofte anklages for trolldom.

De anklagede i nord sendes til Vardø i Finnmark, der de venter på rettssak ved Vardøhus festning. Som en del av prosessen utsettes de for vannprøven. Hender og føtter bindes sammen, og et tau festes rundt livet før de kastes i havet. Hvis de flyter, tas det som bevis på at de er hekser. Hvis de synker, erklæres de uskyldige: en mager trøst dersom de allerede har druknet.

I 1695 blir Johanne Nielsdatter fra Kvæfjord i Troms arrestert og stilt for retten, anklaget for trolldom. Hun kjennes skyldig i å ha drept fire mennesker og skadet mange flere ved hjelp av sine svartekunster. Straffen er å bli brent levende. Hun blir den siste kvinnen som dømmes og henrettes for trolldom i Norge. Da har omkring 900 mennesker allerede stått tiltalt for trolldom, og mer enn 300 blitt henrettet: rundt 50 menn og over 280 kvinner.

Selv om bare mistanken om trolldom er nok til å ødelegge et menneskes liv på 1500- og 1600-tallet, er ikke kunnskap om magi nødvendigvis grunn til bekymring. Faktisk er det gjennom hele perioden med hekseprosessene, både før, under og etter, ikke uvanlig at vanlige kristne folk eier svartebøker.

En svartebok er en trolldomsbok som inneholder trolldomsformularer, oppskrifter, besvergelser og instrukser for hvordan man kan ta i bruk overnaturlige krefter: ikke ulikt en grimoire eller tryllebok. Hver svartebok er unik og utformet ut fra brukerens kunnskap og interesse. Noen svartebøker inneholder råd for å få viltet til å stå i ro under jakt, ha lykken med seg i kort- eller terningspill eller vekke en kvinnes kjærlighet. Andre er fulle av kjerringråd, oppskrifter for å kurere sykdommer hos mennesker og dyr eller på overnaturlig vis mane frem tyver eller trollkjerringer og få tilbake stjålet gods. Kun et fåtall inneholder ritualer for å fremmane Djevelen eller demoner.

Hvor denne kunnskapen kommer fra, er det ulike forklaringer på. Noen sier at den stammer fra kloke folk. Andre mener den har et mørkere opphav. Ifølge folketroen må brukere av svartebøker ha gått på en sort skole eller nedgangsskole, der Djevelen selv underviser i svart magi. Der får de svarteboken sin av Djevelen, som tar den evige sjelen deres som betaling.

Ifølge folketradisjonen skal svartebøker skrives med røde bokstaver på svart papir eller med vekslende svarte og røde sider. I Norge begrenser imidlertid den strenge sensuren som kirken innfører mulighetene for trykking, og de fleste forfatterne skriver derfor for hånd med blekk på pergament. Mange av dem er utdannede mennesker, og noen er til og med prester.

Petter Dass er prest og forfatter i Alstahaug i Nordland, der han er sogneprest i et av de rikeste prestegjeldene i Nord-Norge. Han skriver både religiøse og verdslige tekster og advarer ofte menigheten sin mot all form for folkelig magi, inkludert amuletter, besvergelser, spådomskunst og kloke folk. Men ryktet vil ha det til at han ikke følger sine egne råd. Det sies at han har gått på en sort skole, men lurte Djevelen til å ta skyggen hans i stedet for sjelen. Nå bruker han svarteboken sin til å sette Djevelen på plass. Svartebokprester som Petter Dass blir ikke forfulgt slik hekser blir. Deres omgang med magiske kunster regnes ikke som ond trolldom, men som verdifull kunnskap som kan brukes til gode formål.

Noen svartebøker overlever i sine gjemmesteder helt frem til moderne tider. En av dem er Vinjeboka, den eldste bevarte trolldomsboken i Norge. Den ble funnet under gulvbordene i den gamle Vinje Stavkirke da den ble revet i 1796. Papiret dateres til cirka 1480, mens de latinske tekstene antas å være skrevet på 1520-tallet. I tillegg til urtemedisinske oppskrifter og legeråd inneholder boken 11 hymner til ære for Jomfru Maria.