Lokal folketro

I Tromsdalstinden, det høyeste fjellet som er synlig fra Tromsø by, bor det et troll. Siden uminnelige tider har han passet på området og beskyttet det mot onde krefter. Men en vinterdag for lenge, lenge siden ble han lei av kulden og mørket. Han trakk på seg sjumilsstøvlene sine og la i vei sørover.

Han gikk og gikk, helt til Syden og enda videre. Til slutt slo han seg ned på en tropisk øy, hvor solen alltid skinte og det alltid var varmt. I en kort stund var han lykkelig der, selv om han aldri kunne gå ut uten en bredbremmet hatt som beskyttet ham mot solstrålene. Men etter hvert ble varmen for mye for ham. Han begynte å lengte hjem til kulden og mørket i nord.

Da tiden kom for å reise hjem, klarte trollet likevel ikke helt å skille lag med den koselige lille øya han hadde lagt sin elsk på. Han bestemte seg for å ta den med hjem som et ferieminne. Han slepte øya hele veien tilbake til det fjerne nord hvor han kunne se den fra plassen sin på Tromsdalstinden. Der ligger trollets kjære øy fortsatt, nå kjent som Tromsøya. Det eneste som minner om øyas sørlige opphav er tromsøpalmene som fremdeles vokser hver sommer.

I den lille bygda Kaldfjord på Kvaløya vest for Tromsø fortelles det om en hulder som holdt til i skråningen overfor bebyggelsen for ikke så lenge siden. Rett nord for gården Hansvoll ligger det fortsatt tre store, firkantede steinblokker. For noen tiår siden måtte ingen slå gresset rundt disse steinene, og barna fikk heller ikke lov til å klatre på dem eller leke ved dem, for det var her huldra bodde.

Om sommeren var sauene på beite oppe på fjellet, og når høsten kom, måtte bøndene sanke dem inn. Om det var noen sauer som ikke var kommet hjem, visste folk i bygda hvor de kunne søke hjelp. På den tida bodde det nemlig ei gammel dame som het Nicoline i Kaldfjord, og hun kunne snakke med huldra. Nicoline gikk opp til huldresteinene og banket på for å be huldra om hjelp til å finne de forsvunne sauene. Den gamle damen var alltid veldig hemmelighetsfull, og ingen fikk noensinne være med henne når hun dro for å snakke med huldra. Dermed fikk ingen vite hva hun sa til henne. Men dagen etter var alltid de forsvunne sauene kommet ned fra fjellet. Det merkelige var at uansett hvilken gård de hørte til, dukket de alltid opp ved fjøset på Hansvoll. Det gjentok seg år etter år og slo aldri feil.

For litt over hundre år siden ble det drevet gruvedrift på Svarthammaren innerst i Tromsdalen på fastlandet. En av gruvearbeiderne het Hans, og han ble sett på som litt mystisk og rar. Ofte holdt han seg for seg selv; ingen visste hvor han kom fra, og han snakket nesten aldri med noen.

Hver natt måtte to menn holde vakt for å holde uvedkommende borte. En slik mørk høstnatt, sent på kvelden, kom Hans ut av teltet sitt, listet seg bort til bålplassen og med en kniv han hadde skjult, tok han raskt og brutalt livet av de to arbeidskameratene sine. Deretter kastet han de to likene i vannet like ved gruveåpningen, slik at ingen skulle finne dem. Så tok han en av hestene og ville ri derfra. Hesten hadde imidlertid kjent lukten av blod, så den fikk panikk og løp ut, rett utfor det bratte stupet innerst i Tromsdalen. Det siste man så av Hans og hesten var hvordan de tumlet utfor stupet mens hesten gav fra seg sitt dødsskrik.

Går man oppover turstien innerst i Tromsdalen sent på en mørk høstnatt, kan man fortsatt høre lyden av galopperende hover som brått blir avbrutt av et isnende skrik, før det atter blir stille.

Gamle Tromstun ungdomsskole som åpnet i 1969 lå rett over ruinene etter Krøkebærsletta fangeleir, en av Nord-Norges største fangeleirer under 2. verdenskrig. Da ungdomsskolen ble bygget og grunnet ble gravet ut, ble et skjelett uten hode avdekket. Hodeskallen ble aldri funnet, til tross for flere leteaksjoner.

Kort tid etter at gamle Tromstun ungdomsskole åpnet, kunne både elever, lærere og andre rapportere om at de hørte lyden av tunge, slepende fottrinn gjennom korridorene, ikke så ulikt gamle militære marsjstøvler. Flere elever og ansatte hadde også sett en mannsperson i korridorene etter at skoledagen var over. Skikkelsen var kledt i en grønn og litt slitt uniform fra krigens dager, men manglet hode.

Det fortelles at en tysk offiser ble henrettet av sine egne på Krøkebærsletta fangeleir under krigen, sannsynligvis for forræderi. Offiseren ble halshugd; hodet og kroppen ble deretter gravlagt på forskjellige plasser. Mange mener at skikkelsen fra Tromstun ungdomsskole er nettopp den tyske offiseren som nå går igjen.

I dag ligger Tromsdalen videregående skole der den gamle ungdomsskolen en gang lå. Soldaten går fortsatt igjen når korridorene ligger øde etter skoletid, på evig leting etter hodet sitt.

Lengst nord i Troms fylke ligger ei øy som heter Nordfugløya. Øya er kjent for sitt rike fugleliv, men ifølge folketradisjonen har den ikke alltid ligget der.

På naboøya Vannøya bodde en gammel samekvinne ved navn Anna. En natt våknet Anna av et forferdelig uvær. Da hun gikk ut for å se på stormen, fikk hun med ett se en stor, mørk skygge som nærmet seg ute i havgapet. Anna ble først redd, men nysgjerrigheten tok overhånd. Hun listet seg ned i fjæra for å få et bedre oversyn. Der ute fra havet kom det roende to svære trollkjerringer. De hadde festet et tau i et hull nederst i foten av et berg og slepte nå et svært fjell etter båten sin. Med et lød et digert smell: stormen hadde fått slepetauet til å ryke! I etterdønningene hvelvet trollkjerringenes båt, og begge uhyrene forsvant i havdypet.

Dagen etter, da stormen hadde løyet, så Anna at ei ny øy var kommet til der i havgapet. Det fjellet som trollkjerringene hadde slept med seg ligger der den dag i dag, midt mellom Vannøya og Arnøya, og hullet etter slepetauet kan også sees i bergfoten.

Nordøst for Tromsø, ute i det kalde havgapet, ligger Skjervøy. På øya har det i alle år ligget et fiskevær, rett ved foten av Stussnesfjellet. For cirka fire hundre år siden hersket en dansk handelsmann som nessekonge her. Christen Mikkelsen Heggelund het han, men i det daglige var han bare kjent som Skjervøykongen. Heggelund var en grådig mann som tynget befolkningen med harde skatter. Han forsøkte å gjøre seg populær ved å bidra til utsmykningen av kirken og donere penger til den nye altertavlen, uten at det hjalp det minste. Folk ble tross alt ikke mette av ei ny altertavle!

En kald høstmorgen kom en fremmed til Skjervøy. Folk syntes at han var litt rar, for han var ikke der for å kjøpe eller selge noe, slik de fleste andre var. Heggelund mistenkte at den fremmede var der for å tigge og jaget ham fra bygda. Men før den fremmede forlot stedet, så folk ham spytte på Heggelunds dørstokk og mumle noe uforståelig. Språket han snakket, måten han oppførte seg, og klærne han hadde på seg overbeviste folk om at han var en samisk sjaman.

Dagen etter ble Heggelund syk. Verken doktoren eller presten kunne finne en kur. Da søndagen kom, var han fortsatt sengeliggende, og han sendte derfor tjenestejenta som stelte ham til kirken for å be for ham. Men jenta var nok ikke særlig lojal, for på kirkebakken skrøt hun i det vide og det brede av hvordan hun skulle slå kloa i alle pengene så fort Heggelund kreperte. Presten hadde ingenting til overs for slik snakk, gav jenta en ørefik og skyndte seg hjem til Skjervøykongen for å fortelle hva tjenestejenta hadde sagt.

Prestens ord gjorde Heggelund urolig: hva ville skje med all rikdommen hans dersom han døde? Han kunne ikke risikere at noen slo kloa i dem! Samme natt, mens alle sov, samlet han alle sine rikdommer i et stort skrin. Deretter klatret han opp i den bratte steinura under Stussnesfjellet og grov skrinet godt ned.

Den kalde høstlufta forverret imidlertid helsetilstanden hans, og neste dag var han mye verre. Tjenestejenta tilbød seg å hente presten, men Heggelund ble rasende og beskyldte henne for å være ute etter pengene hans. Til tross for jentas benektelser var Heggelunds raseri ikke til å stanse; med det siste av sine krefter kom han seg opp av senga og kvalte den stakkars jenta.

Både Heggelund og tjenestejenta ble begge begravet på kirkegården. Kort tid etter begravelsen kunne folk se to store ravner kretse rundt steinura ved Stussnesfjellet. Disse var større enn vanlige ravner og svartere i fjærdrakten, med blikkene som var kaldere enn en stjerneklar vinterhimmel.

Snart begynte også ryktene om den nedgravde skatten å spre seg, og både fastboende og tilreisende prøvde å søke lykken i den bratte steinura. Men ingen kom særlig langt oppetter ura før de to ravnene kom stupende etter dem og både hakket og klorte folk til blods. Ifølge sagnet er det Heggelund og tjenestejenta hans som vokter skatten i ravneskikkelse, og til dags dato er det ingen som har funnet Skjervøykongens rikdommer.

Øya Håja ligger rett utenfor Kvaløya i Troms. For to hundre år siden var den frodig, med et yrende fugleliv og flere fastboende. Blant dem var en gammel sjøsame som kun hadde en eneste sønn.

En solig vårdag var samen ute på fiske utenfor øya da han fikk øye på sin unge sønn som var ute og klatret på en av de bratte fjellskråningene for å sanke egg. Han ble redd for at noe skulle skje. I det samme han ropte ut et varsel, mistet sønnen fotfestet og tumlet nedover fjellet. Der i skråningen ble gutten liggende livløs.

I sorg kastet den gamle faren en forbannelse over øya: aldri igjen skulle fugl hekke, heller ikke skulle noe vokse og gro der. Den dag i dag ligger Håja fraflyttet og livløs ute i havgapet, og ingen fugler hekker der lenger.

Lavangen er en kommune og tidligere bygd i Sør-Troms. Navnet kommer fra en sammensetning av lauv, for alle de løvtrærne som vokser i området, og anger, som på moderne norsk betyr skyld, men er også et gammelt ord for fjord. Folketradisjon byr imidlertid på en annen forklaring.

Tilbake på 1300-tallet kom den farlige sykdommen Svartedauden til Norge om bord på et handelsskip. Pesten spredte seg raskt, særlig i sør. Men nyheter spredte seg ikke like raskt, og i den lille bygda i Lavangen (som på den tida hadde et annet navn) var det ingen som visste at selveste pesten var på vei nordover.

En mørk høstdag kom det en fraflyttet nordlending til Lavangsfjorden. Siden han hadde bodd mange år i sør, var han redd for at han kanskje var smittebærer og ville derfor ikke komme i land; han ropte bare til bygdefolket at det herjet en nådeløs pest i landet, så seilte han videre med budskapet. Aldri igjen kom han tilbake og ingen visste om han en gang overlevde.

Angsten tok hele bygda. Folket bestemte å bygge en uoverkommelig vegg rundt bebyggelsen med bare én port der de kunne kontrollere hvem som fikk lov til å komme inn. Porten skulle i tillegg være bevoktet både dag og natt.

Sakte, men sikkert begynte folk fra andre plasser i området å komme og banke på døra til Lavangen. De som så friske ut slapp vakten inn, men de som viste noen som helst tegn på sykdom måtte vente på utsiden i noen dager for å sikre at de ikke bar pesten med seg. En dag var det en mann som ba om ly i Lavangen, men falt død om før han fikk svar. Da grep dødsangsten folk for alvor. Porten ble stengt og boltet; ingen flere fremmede skulle bygda slippe inn; ikke den vinteren og heller ikke våren eller sommeren som fulgte.

Først utpå høsten turte bygdefolket å åpne porten. Utenfor lå det døde: menn, kvinner og barn, gamle og unge, mennesker og dyr. Kroppene deres lå strødd overalt. Noen var nylig avgått ved døden, mens andre hadde delvis råtnet, og her og der lå det bare bein. Høstvinden hadde blåst med seg rødgule blad fra bjørketrærne og dekket de døde med et tynt teppe, som om de bare sov.

Noen av de døde ville sikkert gått tapt, samme hvor de hadde prøvd å rømme. Men andre kunne bygdefolket ha reddet, hvis de bare ikke hadde vært så redde for seg selv og sine egne. En dyp anger overveldet hele bygda. Porten ble revet ned og brent med det samme. Fra den dagen av har plassen vært kjent som Lavangen: fra lauv for høstløvet som dekket de døde, og anger for den skyldfølelsen de måtte leve med i ettertida.

Fiskeværet Fjordgård ligger ved foten av et fjell på Senja i Troms. Oppe i fjellsida kan man se en stor stein som ligner på et kvinnehode med langt, bølgende hår. Steinen har i alle år vært kjent som Huldersteinen, oppkalt etter ei hulder som holdt til der for lenge, lenge siden.

I gamle dager var det mange på Fjordgård som hadde sauer på beite nederst i fjellet der. En dag så de ei ung jente oppe i fjellsiden. Ingen visste hverken hvem hun var eller hvor hun hadde kommet fra: plutselig satt hun bare der, alltid på nøyaktig samme plass, akkurat der Huldersteinen står i dag. Nesten hver dag var hun der og voktet over sauene. Det syntes folk i Fjordgård var egentlig bare bra, for da trengte de ikke å bekymre seg for sauene sine. Det var mye verre de få dagene da jenta ikke var der: da passet ingen på sauene, og mange av dem gikk altfor langt opp i fjellet og ble borte. Slik gikk det i mange, mange år.

Men tida gikk og hulderjenta begynte å bli gammel og sliten. Stadig sjeldnere ble hun observert oppe i fjellsiden. Så ei natt ble folk i bygda plutselig vekket av et forferdelig brak fra fjellet. Da de dagen etter kom ut for å finne ut hva som hadde skjedd, kunne de se en svær stein der hulderjenta tidligere hadde sittet. Ingen sau gikk noen gang høyere opp enn til steinen, og bygdefolket konkluderte med at hulderjenta hadde satt steinen der for å vokte over sauene i hennes sted. Dermed fikk steinen navnet Huldersteinen.

I dag er sauene borte fra Fjordgård, men Huldersteinen vokter fremdeles over bygda.

På Tjuvholmen mellom Andørja og Ibestad er det ei hule som ingen tør å gå inn i. Det sies at forferdelig ondskap hviler over stedet fordi en kannibal bodde der på 1600-tallet. Han het Gudbrand Gløtt og levde i steingrotten der.

Han var i slutten av 30-årene da han begikk grusomhetene sine.. Selv om han så helt ufarlig og nesten hyggelig ut, var han en ondsinnet og hensynsløs mann. Noen, inklusive ham selv, mente at han til og med hadde overnaturlige evner. Han trodde nemlig at han kunne gjøre seg selv udødelig hvis han bare spiste åtte menneskehjerter. Derfor flyttet han fra gården hvor han var oppvokst til ei hule med god utsikt over havet. Derfra kunne han se når folk rodde forbi på vei til og fra Ibestad, enten for å handle eller besøke kirka. I uvær måtte folk komme seg enda nærmere land med båtene sine, og da hadde Gudbrand særlig god utsikt til dem.

Hver dag så Gudbrand ut av hula si og ventet på at folk skulle komme roende forbi. Når han fikk øye på en båt med kun en eller to personer om bord, gjorde han våpenet sitt klart og skjøt dem med en gang de var nært nok hula. Da rodde han ut, hentet likene og tok dem med seg inn til hula hvor han skar dem opp og spiste hjertene deres.

Han klarte på den måten å få tak i hele seks menneskehjerter. Men flere var det umulig å hente fra hula, for ryktene hadde virkelig begynt å gå og folk nektet å ro i nærheten av fjæra på Tjuvholmen, selv om det betydde at de heller måtte trosse havet. Dermed dro Gudbrand til ei lita bygd i Gratangen hvor han tok livet av ei gårdsjente og spiste hjertet hennes. Nå trengte han bare ett hjerte til.

Men ivrig som han var, ble Gudbrand uforsiktig. Da han angrep ei annen gårdsjente, var det mannfolk på gården som hørte henne skrike og kom for å hjelpe. De overmannet Gudbrand og holdt ham fanget til lensmannen kom. Gudbrand ble dermed arrestert, ført til Ibestad og dømt til døden.

Et siste ønske hadde Gudbrand: å ta farvel med den uvitende kona si alene. Det fikk han lov til. Men da hun kom inn og skulle gi ham en klem, la han heller begge hendene rundt halsen hennes for å kvele henne. Han ville nemlig ta hjertet hennes som sitt åttende. Kona rakk å gi fra seg et skrik, og lensmannen kom styrtende.

Hva som skjedde etterpå, er det ingen som vet med sikkerhet. Noen sier at lensmannen fikk ekteparet separert og fullbyrdet dødsdommen til Gudbrand etterpå. Da liket ble dissekert etter henrettelsen, var ⅞ av hjertet dekket av lange, svarte hår.

Andre sier at lensmannen aldri fikk tak i Gudbrand fordi han forsvant i løse lufta med en gang kona begynte å skrike. Hele Troms fylke ble gjennomsøkt, men Gudbrand var som sunket i jorda. Den dag i dag går han fortsatt omkring i Sør-Troms, en folkesky mann i 30-årene med slitte, gammeldags klær på leting etter et siste menneskehjerte å spise.

På begynnelsen av 1900-tallet var det mange som drev med gårdsbruk i Skibotn. De førte kyrne sine på beite opp i skogen tidlig om morgenen og hentet dem igjen om kvelden. Derfor tenkte de at det kunne være fint med ei gjeterhytte som alle kunne benytte seg av for å lage litt mat og kaffe eller få seg en hvil når de skulle levere eller hente buskapen. Hytta ble bygd på dugnad og var til nytte i mange år.

Men en kveld skjedde det noe rart. Gjeterne hadde kommet seg opp i skogen for å føre kyrne hjem. Ved siden av hytta ventet et uventet syn: Der lå skinnet etter ei ku og på marka var det blod. Åpenbart hadde det foregått slakting der. De hadde mistet noen kyr før, men alltid trodd at dyrene bare hadde gått seg vill i skogen. Nu begynte de å mistenke at kanskje noe uhyggeligere var på gang.

Da de kom inn i hytta, fikk de mistanken nærmest bekreftet: noen annen enn dem hadde vært der. Det lå kopper og fat på bordet, og i ildstedet var det aske. Bøndene bestemte seg for å undersøke videre.

Dagen etter, når kyrne var blitt ført hjem, la de i vei mot hytta på ny. De ville se hva som foregikk ute i skogen om natta. Det var allerede midnatt da de kom frem, men alt var fortsatt stille og fredelig i hytta. De ventet i flere timer og skulle akkurat gi seg når de plutselig hørte lyder fra hytta. Det lyste i vinduene, og de hørte stemmer innenfra.

Ingen av bøndene hadde vært inne på hytta, og de hadde heller ikke sett noen andre i skogen. Livredde, så de på hverandre. De skjønte at de måtte inn i hytta for å se hva som foregikk. I samlet flokk åpnet de døra.

Hytta var helt tom, ikke en eneste levende sjel å se. Men likevel lå kopper og fat igjen på bordet, og det var fyr i ovnen.

I gamle dager var det ikke mange som bodde i Lyngenfjord i Troms. Hvor det nå står bygder Elvevoll, Steinvika, Kvalvik og Oksvik var det tidligere bare enkelte hus med lang vei seg imellom.

I familien som bodde i Steinvika var det kun et barn: ei datter som var vakker og klok som dagen er lang. En dag var hun ute og passet buskapen da en stallo fikk øye på henne og ble forelsket med en gang. Han kom til henne og krevde at hun skulle bli med ham hjem. Jenta hadde naturligvis ingen verdens lyst til å gifte seg med en stygg og fæl stallo, men visste at hun ikke kunne si nei. Derfor spurte hun om å dra hjem for å ta farvel med foreldrene sine i stedet. Stalloen tillot dette kun hvis han også fikk være med.

Jenta skjønte da at stalloen ikke ville gi seg, og at familien hennes var i livsfare hvis hun prøvde å rømme eller gjemme seg fra ham. Hun begynte dermed å tenke: var det kanskje en måte å overvinne stalloen på? Hele veien hjem grublet jenta over en plan.

Mens stalloen ventet på henne utenfor døra, fortalte hun planen til foreldrene: hun skulle binde en tråd i trærne dit hun gikk, og de måtte følge etter henne. Når de så et bål, var det et tegn på at stalloen hadde sovnet, og da kunne de angripe ham. En mann i Lyngsdalen hadde et skarpt spyd; ham måtte de få til å stikke stalloen mens han sov. Helst måtte de også ta med flere mannfolk fra området, da stalloen var veldig stor og sterk.

Foreldrene gjorde som datteren sa, og den kvelden lå stalloen livløs i skogen. Mennene veltet en stor stein over kroppen hans. Den steinen står den dag i dag og heter Stallogedgi: Stallostein på samisk.

I Indre Finnmark er det flere juletradisjoner hos både nordmenn og samer som går langt tilbake i tid. Fulgte man ikke med på disse, kunne man få et uhyggelig besøk fra julenissen. Før i tiden var det nemlig slik at julenissen ikke var en gammel mann som kom med gaver til barna på julaften; han var en slem liten nisse med utrolige krefter.

Man måtte ha det rent og pent i huset på juledagene, mente folk. Selv samene, som ofte bodde i telt eller lavvo i gamle dager, måtte rydde opp. På selve julaften skulle det ikke være noen kvister, stein eller annet på gulvet, for da kjørte julenissen med slede over hele Finnmark. Sleden var liten og ble trukket av flere mus; den kunne lett ødelegges av rot på gulvet. Derfor ble julenissen rasende hvis det ikke var ordentlig ryddet. Han kunne til og med suge hjernen ut av dem som ikke hadde gjort ordentlig rent til jul.

Man skulle også fylle vann i alle bøttene i huset, slik at nissen og musene kunne forsyne seg. Fant de ikke bøtter med vann, kunne de finne på å suge blod av husets folk i stedet.

I dag er julenissen ikke så farlig lenger, men folk steller fortsatt huset før jul og setter ut grøt til nissen.

En halv mil fra Kvalsund sentrum i Vest-Finnmark ligger det en steinblokk nede i fjæra kjent som Klæmmenstein. Der holdt en draug til for noen århundrer siden. Han likte å fikle med båtene som lå i området og var spesielt glad i å flytte på årene.

Sønnen til en av fiskerne i Kvalsund var en kveld ute og gikk forbi Klæmmensteinen. Der ute i støa så han en mannsfigur med gamle, slitte skinnklær og sydvest på hodet. Han fikk frysninger ned ryggen av synet og sprang umiddelbart hjem for å fortelle hva han hadde sett. Storebroren hans skjønte med en gang at det var draugen som var på ferde. De gikk sammen tilbake til støa hvor skikkelsen fortsatt stod og fiklet med båtene. Storebroren tok så en stor stein, listet seg innpå og kastet steinen i ryggen på draugen.

Draugen skvatt, så på guttene i en liten stund og så trakk seg utover sjøen med kun en lysende ildstripe etter seg. Siden da har fiskebåtene stått i fred, og ingen har vært plaget av draugen på Klæmmenstein.

Ikke langt fra Alta i Finnmark står det et fjell som på samisk heter Nášša. En dag var to kompiser, en same ved navn Baniodne og en nordmann ved navn John Gaup, ute på tur i området da ei vakker jente plutselig kom vandrende dem i møte. De hilste på hverandre som folk pleier å gjøre i naturen.

Baniodne la merke til at jenta ikke klarte å se på ham, men ville være hyggelig og spurte hvor hun bodde. Når hun pekte på en stor stein i nærheten, begynte han å mistenke at hun egentlig var ei hulder. Jenta fortalte at hun var alene hjemme, da familien hennes var på besøk hos noen slektninger i Reisavannet. Hun hadde kjedet seg under steinen, og kom ut for å bade i elva som Baniodne og kompisen hans hadde gått forbi for en stund siden.

Samtalen varte ikke så veldig lenge før jenta begynte å trekke seg mot steinen. Baniodne så etter henne og vurderte om han skulle følge med. Han var en ung mann som ennå ikke hadde giftet seg, og huldra var tross alt veldig pen. Han visste nemlig at han kunne fange henne ved å kaste stål over henne; da måtte hun forbli over jorda og han kunne ta henne med hjem. Til slutt hadde han likevel ikke hjerte til det. Han så bare på mens huldra forsvant inn i ei grop som hun ikke kom opp fra igjen. Det var nok best, for huldrer trives mest hos sine egne.

I Øksfjord i Vest-Finnmark er det ei lita øy som lenge har vært hjemsøkt av mange mystiske og uforklarlige hendelser.

På kalde og stormfulle høstkvelder er det ei gråkledd dame der som beveger seg over øya og ned til fjæra. Hun bruker ikke beina og berører ikke marka; nei, hun svever over stien. Når hun kommer fram til strandlinja, ser hun ut mot det åpne havet i en liten stund og forsvinner så i løse lufta.

På 1800-tallet bodde det en liten fiskerfamilie på den øya: et fattig ektepar med en eneste sønn. En dag var mannen og sønnen ute på fiske da en kraftig snøstorm plutselig kom. Trebåten deres kjempet for livet et lite stykke unna øya mens kona så på, men storhavet vant.

Dag etter dag, uke etter uke, år etter år, gikk den grå dama igjen på øya og så ut mot havet. Aldri igjen fikk hun se mannen og sønnen sin, selv ikke likene deres ga havet tilbake. Men hun venter fortsatt og lengter etter sine kjære den dag i dag.

På Kvaløya i Finnmark er det en steinformasjon som er kjent under flere forskjellige navn på både norsk og samisk. Et kallenavn for den har vært Kveitesteinen fordi den har blitt brukt som offerstein for å få godt kveitefiske.

En fisker fra Stallogargo var en gang ute på fiske sammen med et par andre fiskere da de passerte Kveitesteinen. Han hadde for vane å besøke Kveitesteinen og ofre til den hver søndag formiddag, men den dagen rakk han ikke dit før fisketuren. Når båten var på vei ut av Kvalsundet, snudde han seg mot offersteinen og sa: “Nå må du ordne det slik at vi får kveite, så skal du få kveitebein og hoder.”

Den dagen satte fiskerne kveitevaden. Dagen etter kom de tilbake for å trekke den ut og fikk to store kveiter. På turen hjem minte de andre fiskere mannen fra Stallogargo at han hadde lovet å ofre til Kveitesteinen, men han avfeide dem da han tenkte offersteinen hadde allerede fått nok fra før av. Dermed fikk ikke Kveitesteinen noe den dagen.

Det var ikke noen byer eller fiskemarkeder på Kvaløya, så fiskerne måtte dra til Hammerfest for å selge fangsten. Da de ikke hadde frysebokser eller andre kjølingsmuligheter på den tiden, var det viktig å komme seg dit raskt, ellers ville fisken råtne i varmt sommervær. Men med en gang de la i vei mot Hammerfest, blåste det opp en kraftig vestavindsstorm som varte i flere dager. Fiskerne klarte ikke å komme seg særlig langt, og til slutt ble begge kveitene deres ødelagt.

Slik lærte fiskeren fra Stallogargo at offersteinen gir, men at offersteinen også tar dersom man ikke holder løftet sitt.

På Sørøya i Finnmark er det et ferskvann hvor man kan oppleve mye rart. Ofjordvannet heter det og ligger lett tilgjengelig i et populært turområde. Mange kommer hit for å fiske, telte og gå turer. Men selve vannet har ikke alltid vært hyggelig.

I gamle dager fikk barn ikke lov til å bade i Ofjordvannet, selv om det ligger en fantastisk fin sandstrand der. De fikk aldri forklaring på hvorfor, bare en kraftig omgang juling dersom de ikke adlød. Det kunne ha noe å gjøre med hvor dyp vannet er: hele 46 meter på det dypeste. En gang var det noen forskere fra Tromsø som ville undersøke vannet, men fikk alvorlige problemer før de nådde bunnen grunnet kraftig vegetasjonsvekst undervanns; de observerte mange planter, til og med store trær og svære stammer som stakk ut av berget. Det er dermed lett å tenke seg hvorfor vannet kan være farlig for små barn.

Men fakta er en ting. Ryktene er noe annet.

Før i tiden bodde folk ved siden av Ofjordvannet, men rett før krigen gikk det et ras der og mange personer omkom. Sørpeskredet var så stort og uventet at folk begynte å tro at det lå overnaturlige krefter bak. Da flyttet alle fra stedet.

Tre menn var en dag på 1970-tallet på vei mot Breivikbotn og stoppet ved Ofjordvannet. De fisket en stund og fikk fire-fem fine røyer. Det hadde begynt å mørkne, og de bestemte seg for å dra videre. Mens de gjorde seg klare, la de merke til en stille og rolig bevegelse midt på vannet. Det så ut som et tau med 10-15 runde gjenstander på seg. Ingen av dem hadde sett noe lignende før, selv om alle var ordentlig fjellvante. En av dem skjøt flere skudd i vannet med pistolen han hadde med seg, men bevegelsen fortsatte like stille og rolig som før. Det kunne derfor ikke ha vært verken fugler eller dyr. Det kunne imidlertid heller ikke ha vært bare fantasi, for alle de tre mennene observerte bevegelsen i nesten et kvarter.

Det finnes også andre lignende historier: en fisker som vitnet om en ørret på flere kilo som hoppet høyt opp i luften, en mann som sverget at han så en svær sjøorm komme krypende over bunnen av innsjøen, en forbipasserende som trodde at et digert dyr var på vei mot land, men ikke klarte å identifisere det.

Slike rare hendelser har fått mange til å mistenke at Ofjordvannet er hjemsøkt, kanskje av selveste fanden.

Sør for Hovden i Vesterålen er det ei lita myrlendt li som heter Kalvdalen. For lenge, lenge siden, når tusser og troll, huldrer og nisser fritt herjet over jorda, bodde det noen troll der, og de anså skråninga som sin egen.

Det skjedde en gang at moltehøsten var usedvanlig bra. Selv de store, skumle trollene klarte ikke å holde unna alle som ville forsyne seg av deres moltebær. Den største tyven av alle var en tusse som levde ute ved Ægga. En natt kom tussen for å stjele bær. Han var så opptatt av å plukke at han glemte å være stille og forsiktig. Gammeltrollet hørte dermed at noen var ute i dalen og varslet de andre trollene. De kom ut alle sammen for å skremme bort tyven. Men det var for sent: tussen var allerede på vei bort, med hendene fulle av modne bær. Å følge ham fristet ikke. Likevel ville gammeltrollet ha det siste ordet. Han prøvde å spytte på tussen og bommet såvidt.

Akkurat da kom sola opp og omvandlet både trollene og tussen til stein. Trollene ble til fjellet Trollan med flere topper; tussen ble til den bratte klippen Tusskollen. Til og med spyttklysa ble en del av landskapet: den ble til Draugtjønna, den lille forsenkningen ved havet som fylles med havvann hver gang det er storm. Der står de alle den dag i dag.

På 1800-tallet lå det ei lita bygd i ei vik ved Saltstraumen i Nordland. På godt og vondt kjente alle hverandre der.

I bygda bodde det et ungt ektepar. Begge var hyggelige og pene folk og godt likt av andre. Men jenta var litt vill og uregjerlig: hun var nemlig skikkelig glad i å danse og var til stede hver gang det var fest, noe som bygdefolket la merke til. En kald vinterfredag skjedde det plutselig noe tragisk: den unge mannen døde brått og uventet.

Dagen etter var det planlagt en fest som jenta lenge hadde sett frem til. Alle trodde at hun skulle bli hjemme og sørge, uansett hvor glad hun var i dansing. Men da lørdagskvelden kom, var jenta på festen likevel: hun ville ikke at livet hennes skulle styres av sorgen. Hun ventet og ventet på noen som ville danse med henne, men ingen bød henne opp. Alle syntes det var helt grusomt at hun kunne dra på fest for å danse når mannen hennes nettopp var død. Dermed ble jenta sittende alene mesteparten av natta.

Da festen virkelig hadde kommet i gang, var det en fremmed mann som snek seg inn i samfunnshuset. Ingen kjente ham igjen, for han hadde ei mørk hette over hodet som skjulte ansiktet hans. Han gikk rett bort til jenta og ba henne opp til dans. De danset og danset over hele gulvet i en god stund. Hele tiden smilte jenta og strålte av glede.

Plutselig slapp mannen taket i jenta og forsvant ut døra uten et eneste ord. Jenta fulgte etter og kom seg ut av samfunnshuset like etter ham. Men der var det ingen mann å se, og heller ikke noen spor etter ham i snøen. Det eneste jenta fant var en hestesko i trappa. Da skjønte alle i bygda hvem den fremmede var: djevelen selv.

Like etter ble jenta syk og døde. Hun danset aldri igjen etter den natta.