I Dovregubbens hall

Henrik Ibsen blir født i Skien 20. mars 1828 som den eldste av fem søsken i en velstående kjøpmannsfamilie, men en feilslått investering setter farens formue over styr. Gradvis mister familien Ibsen både økonomisk og sosial kapital, og i 1843 må den 15 år gamle Henrik begynne å jobbe for å bidra til familiens økonomi.

Han flytter til Grimstad og går i lære som apotekerassistent. Det gir ham en stabil inntekt, men det er ikke noen lidenskap. I stedet blir han oppslukt av litteratur; særlig er han begeistret for Kierkegaard, Welhaven, Wergeland og Voltaire. Dette inspirerer ham til å begynne å skrive selv, og etter hvert flytter han til Kristiania for å prøve seg innen teaterverdenen.

Vel framme i Kristiania tar Henrik forberedende universitetskurs og arbeider som journalist for å få endene til å møtes. Han gir raskt opp begge deler og retter i stedet sin oppmerksomhet mot skrivingen. Selv om han får utgitt noen av sine tidlige arbeider, kan de knapt kalles vellykkede. Likevel lykkes det ham å få en stilling ved et nyåpnet teater i Bergen og mottar til og med et stipend for å studere dramatikk i København og Dresden. Dermed bestemmer han seg for å satse fullt og helt på å bli dramatiker, og utgir fire dramaer i rask rekkefølge mens han arbeider ved teatret i Bergen. Han møter også Suzannah Thoresen, som selv er forfatter og oversetter, og gifter seg med henne. De flytter tilbake til Kristiania i 1857 og får sitt eneste barn, en sønn, i 1859.

Bare fire korte år senere flytter familien igjen, da Henrik mottar et akademisk stipend. De bor først i København, deretter i Venezia og til slutt i Roma. Skuffet over arbeidsmulighetene og desillusjonert over livet i Norge, bestemmer Henrik seg for at familien skal bli værende i dette selvvalgte eksilet selv etter at pengene tar slutt. Til sammen kommer de til å tilbringe 27 år i utlandet, først i Italia og siden i Tyskland.

Det er mens han bor i utlandet at Ibsen endelig får sitt gjennombrudd som dramatiker. Her skriver han størstedelen av sine mest suksessfylte verk. Han trekker på egne erfaringer og misnøye, og kanaliserer dette inn i skarp kritikk av det norske borgerskapet. Han utgir Brand i 1866, Et dukkehjem i 1879, En folkefiende i 1882, Vildanden i 1884, Rosmersholm i 1886, og Hedda Gabler i 1890.

Selv om Ibsens forfatterskap, med sin fordømmelse av samtidssamfunnet, sine komplekse karakterer, moralske temaer og sannferdige skildringer av hverdagslivet, hører tydelig hjemme i realismens litterære strømning, er han ikke fremmed for symbolikk og sporadisk bruk av overnaturlige elementer, særlig i de tidlige verkene. Peer Gynt, som blir utgitt i 1867, er et strålende eksempel. Det femakters versedramaet vever sammen elementer fra folketro og eventyr med en dypt satirisk fortelling som fungerer som kritikk av egoisme, nasjonalisme og overfladiskhet: trekk Ibsen forbinder med samtidens nordmenn. Han har ingen planer om at stykket skal settes opp på scenen, men hans voksende popularitet, støtte fra andre kulturpersonligheter og verkets betydning for prosjektet med å bygge en særskilt norsk nasjonal identitet vekker etter hvert interesse for en oppsetning ved Kristiania Norske Theater. For at dette skal bli en realitet, må Ibsen gjøre enkelte endringer i teksten. Han bestiller også musikk fra en venn og landsmann i eksil, Edvard Grieg. Stykket blir endelig oppført for første gang i 1876.

Ibsens forfatterskap, fullt av samfunnskritikk, humanistiske og feministiske idealer, avvisning av religion og til og med statisme, gjør ham til en kontroversiell skikkelse. Men det bringer ham også berømmelse og velstand allerede mens han lever. I 1891 flytter han tilbake til Norge med familien, etter å ha oppnådd stor suksess både nasjonalt og internasjonalt. Han er da 63 år gammel. Han fortsetter å skrive, nå med økende fokus på introspektive og psykologiske dramaer, helt til han rammes av en rekke slag tidlig på 1900-tallet. De helsemessige problemene tar til slutt livet av ham i 1906. Han vil bli husket som en av sin tids mest innflytelsesrike dramatikere, både nasjonalt og internasjonalt, og som en av de mest berømte personene Norge har fostret.

Edvard Hagerup Grieg blir født 15. juni 1843 i Bergen. Faren hans er politiker og kjøpmann med en stor, arvet virksomhet innen fiskeindustrien, moren en talentfull pianist og musiker. Han er den fjerde av fem søsken og familiens andre sønn. Storebroren John forventes å overta familiebedriften, og Edvard får derfor frihet til å satse på kunsten. Allerede som femåring begynner han å lære pianospill av moren, og bare ni år gammel prøver han seg, riktignok uten hell, som komponist.

Da han er 15 år, oppdager onkelen hans, den berømte fiolinisten Ole Bull, Edvards musikalske talent og oppmuntrer ham til å satse på det musikalske. Med familiens fulle støtte begynner han kort tid etter ved musikkonservatoriet i Leipzig. Han sliter med disiplinen fordi han foretrekker å utforske musikken på egen hånd og eksperimentere med egne komposisjoner, men gjør det likevel godt når han legger ned en innsats og uteksamineres med strålende resultater.

Etter fullført utdanning flytter han tilbake til Bergen i 1862. Han tilbringer ett år hjemme, hvor han også debuterer som pianist og komponist. Mottakelsen i Norge er langt mer positiv enn i Tyskland, men hjembyen inspirerer ham i liten grad. Han flytter derfor til København, som på den tiden er Skandinavias viktigste kulturelle sentrum.Der gjenforenes han med kusinen Nina Hagerup, en vellykket musiker og sanger i sin egen rett. Til sammen bor de litt over tre år i København.

I 1866, under en reise i Roma, møter Edvard Henrik Ibsen, og de innleder et usannsynlig vennskap som i stor grad holdes ved like gjennom brevveksling, ettersom Edvard, i motsetning til Henrik, foretrekker å bo i Skandinavia og planlegger å vende hjem. I 1867 gifter han og Nina seg i København før de flytter til Kristiania. Datteren Alexandra blir født i 1868, men dør dessverre av hjernehinnebetennelse året etter.

Grieg opplever stor suksess i hjemlandet. Han elsker norsk natur og kultur, og finner inspirasjon i kunst og historie. Og kjærligheten er gjensidig: Ved å hente inspirasjon fra norsk kulturarv og veve norsk folkemusikk inn i komposisjonene sine blir han en populær skikkelse. Arbeidet hans blir en del av det nasjonalromantiske prosjektet med å etablere en norsk nasjonal og kulturell identitet.

I 1874 får han i oppdrag av sin gamle venn Henrik Ibsen å skrive musikken til Peer Gynt. Selv om samarbeidet er anstrengt på grunn av kunstneriske uenigheter og forsinkelser i utbetalingene, blir resultatet til slutt en stor suksess for dem begge. Men populariteten til Peer Gynt har imidlertid en bakside. Berømmelsen og rikdommen er velkomne, men det hektiske livet på konsertscenen tærer på Grieg og gir ham lite tid til egne komposisjoner. I 1880 flytter han og Nina til Bergen; i 1885 kjøper han villaen Troldhaugen utenfor byen, og dette blir ekteparets faste hjem.

Selv om Grieg har mottatt kunstnerlønn fra staten siden 1874 og oppnådd stor suksess med musikken sin, har kjøpet av Troldhaugen tæret på familiens økonomi. Fra 1885 begynner han derfor å opptre omfattende og turnere verden rundt, ofte sammen med sin kone.

Men den konstante reisingen tærer på Griegs allerede skrantende helse. I 1903 begynner lungene å svikte, og tilstanden forverres raskt derfra. Etter lang tids sykdom dør han av hjerte- og lungesvikt på Bergens sykehus 4. september 1907. Han vil bli husket som en av sin tids fremste kulturelle skikkelser og en av norgeshistoriens mest berømte komponister.

Peer Gynt er en ung mann med litt for mye tid til overs. Han drømmer om et liv større og mer spennende enn det hans gamle mor og den lille norske bygda deres kan tilby. Men å drømme er også alt han er villig til å gjøre: tanken på å legge ned en innsats for å oppnå noe tiltaler ham ikke. Derfor dikter han opp historier om overdrevne eventyr han skulle ønske han hadde opplevd. Noen ganger tror han til og med på dem selv, men de som kjenner ham vet at han bare fantaserer.

Han dukker uinvitert opp i et lokalt bryllup, der han møter en ung kvinne ved navn Solveig. Solveig fascinerer ham med sin uskyld, mildhet og tålmodighet: hun møter ham med vennlighet selv når andre bare ser en arrogant, skrytete løgner. Men dette er ikke nok for Peer, som røver den ulykkelige bruden med seg i stedet, en handling som fører til at han blir utstøtt fra bygdesamfunnet.

Mens han vandrer gjennom skogen, snubler Peer i en grein, faller og slår seg i svime. Når han kommer til seg selv, er han ikke alene. En grønnkledd kvinne står foran ham. Hun lokker ham med seg inn i trollenes vanligvis usette verden, der han møter hennes far, Dovregubben, som er trollenes konge. Dovregubben godkjenner forbindelsen mellom Peer og datteren hans, ikke minst fordi Peer lyver om at han er adelsmann. Han stiller likevel visse betingelser: Peer må tilpasse seg trollenes levesett dersom han en dag skal herske over dem, han må spise, kle seg, oppføre seg og se verden slik troll gjør, noe som krever at han vrenger synet sitt for alltid. Peer har ingen problemer med å ta til seg de fleste trollvanene, særlig deres leveregel om å leve egoistisk. Forpliktelsen til en varig forandring skremmer likevel ham til slutt bort, og han flykter til den grønnkledtes sorg og Dovregubbens raseri.

Ved utgangen av hulen møter han Den store Bøygen: en mystisk skapning som råder ham til å gå utenom hindringene i sin vei, i stedet for å prøve å trenge gjennom dem. Dette rådet skal Peer følge resten av livet.

Han trekker seg tilbake til skogen, hvor han bygger seg et provisorisk skjul. Solveig, som har spurt etter ham, forlater til slutt familien sin og slår seg sammen med ham ute i skogen. Det beskjedne, men lykkelige livet deres blir avbrutt av den grønnkledde kvinnen, som oppsøker dem med et misdannet trollbarn på slep, et barn hun hevder er Peers. Skremt av tanken på farskap og forpliktelser, rømmer Peer igjen.

Han drar hjem til moren, som har betalt gjelden hans. Hun er nå syk og utarmet, men Peer trøster henne med historiene sine helt til hun dør. Uten venner igjen i bygda drar Peer til sjøs. Han reiser verden rundt, møter ulike kulturer og tjener penger på tvilsomme forretninger med våpen- og slavehandel. Men tilbøyeligheten hans til overdrivelser og fantasier om storhet avtar aldri: han skryter av rikdommen sin, utgir seg for å være adelsmann, profet eller konge. Løgnene hans etterlater ham uten ekte venner og leder ham inn i problemer som får ham til å miste all rikdommen han klarer å samle. Hele tiden venter Solveig trofast på ham i hytta deres, uvitende om hans feiltrinn og omflakkende liv.

Peer vender tilbake til Norge som en gammel mann, med lite annet enn tvilsomme historier å vise til for alt han har gjort. Han er endelig klar til å slå seg til ro og leve et vanlig liv, men nå er det for sent. Han støter på Knappestøperen, en mystisk skikkelse som smelter om og resirkulerer sjelene til dem som verken har gjort særlig godt eller særlig ondt i livet sitt. Peer blir tvunget til å konfrontere sin egen egoisme og mangel på retning i livet. Det eneste som gir ham trøst er å finne Solveig og be om hennes tilgivelse. Historien hans ender i armene hennes, med Knappestøperens løfte om å vende tilbake hengende over ham. Hans endelige skjebne forblir uviss.