Troll 101

Ingen vet med sikkerhet nøyaktig hvor ordet “troll” stammer fra. I vikingtiden hadde det imidlertid allerede fått betydningen av et magisk eller overnaturlig vesen. I denne forstanden er et troll enhver skapning som verken er helt menneske eller helt dyr: en nisse, en ånd, en fe, en trollmann, en udød, til og med en forhekset bjørn. Fra denne betydningen kommer også det norske ordet for magi: “trolldom”. Selv om “troll” dermed alltid har vært det motsatte av menneskelig, fikk begrepet et nytt lag av mening med kristendommens inntog i Skandinavia rundt år 1000: de ble da også en fiende av menneskeheten.

På 1800-tallet blir trollene til de eventyrskapningene norske barn vokser opp med den dag i dag. Selv om den bredere betydningen av ordet fortsatt finnes, forstås troll i dag som oftest i en snevrere forstand som skurkaktige kjemper eventyrheltene må overvinne for å få prinsessa, kronen eller skatten. De beskrives gjerne som store, sterke og stygge. De går oppreist og har to armer og to bein, men har ofte også hale, flere hoder, bare ett øye eller færre fingre og tær enn mennesker. Viktigst av alt er at de, på grunn av sin nære tilknytning til naturen, ligner på omgivelsene sine. Noen ser ut som stein og fjell, mens andre er dekket av mose, blader og busker.

Troll lever som regel langt unna mennesker. I stedet finnes de ute i naturen: I dype skoger, høye fjell og mørke huler. Derfor har de ofte blitt brukt som forklaring på naturfenomener. Snøskred kunne være et resultat av troll som slåss, jordskjelv forårsaket av tunge trollskritt, og tordenens bulder: stemmen til et troll som bærer langt. På den måten har trollhistorier vært effektive til å holde folk, særlig barn, unna potensielt farlige områder. Troll er tross alt farlige for mennesker, så det å holde seg unna dem er en god måte å holde seg i live.

Selv om de kan være hjelpsomme når det er til deres fordel, driver troll for det meste med ulike former for ugagn. Grådigheten får dem til å samle skatter i form av gull, sølv og edelstener. Ofte er disse stjålet, men når et troll først har fått tak i dem, vokter det dem med stor iver. Noen ganger bortfører troll også mennesker, særlig unge jenter, og tar dem med til hulene sine, der jentene blir tvunget til å være tjenere eller hustruer. Fordi tiden går annerledes i trollenes verden, vil ofrene, dersom de i det hele tatt klarer å rømme, ofte oppdage at hele familien deres er død av alderdom når de omsider vender tilbake til menneskenes verden.

Etter alle målestokker har trollene et klart fortrinn over mennesker i en kamp. Men de er heller ikke uten svakheter. Den enkleste måten å beseire et troll på er å lure det, for troll er ikke særlig kloke. De kan narres til å skade seg selv, gi fra seg skatten sin eller rett og slett slippe fangene sine fri. De tåler heller ikke sollys, som forvandler dem til stein, så det gjelder bare å holde dem opptatt lenge nok til at solen står opp. Troll misliker også alt kristent, så det å be en bønn eller ringe med kirkeklokkene er ofte nok til å skremme dem bort.

Selv om forestillingene om troll har utviklet seg gjennom århundrene, har en eller annen form for dem eksistert så lenge det har bodd mennesker i Norge. Jotnene, de store motstanderne til de norrøne gudene, regnes som forfedrene til dagens troll. Med kristendommens innføring ble troll henvist til folketroens og fantasienes verden. Først på 1800-tallet, under nasjonalromantikken, ble de igjen noe mer: et symbol på norsk kultur i landets kamp for selvstendighet.

I dag er dette symbolet i ferd med å utvikle seg på nytt. Trollene vi finner i barnebøker, lekebutikker og suvenirbutikker over hele Norge, er ikke lenger de eventyrskurkene de en gang var. De er smilende, vennlige og sjarmerende, og speiler sin nye rolle som maskoter for landet de representerer.