Folkefortellinger og eventyr

I århundrer forteller mennesker eventyr, fortellinger om kampen mellom det gode og det onde, der overnaturlige elementer er en del av hverdagen, fra generasjon til generasjon ved å overlevere til sine barn de historiene de selv vokste opp med. Historiene er aldri helt de samme. Helten bor i den lokale landsbyen, trollene skjuler seg i fjellene i nærheten, kongen har tre eller kanskje syv døtre. Ofte oppstår det regionale varianter: i Sør-Norge om sjøfart og vannånder; i Nord-Norge om naturkrefter og overlevelse under harde forhold.

Selv om detaljene kan endre seg, er det også mye som forblir det samme i eventyrene. De er ofte vage når det gjelder når og noen ganger også hvor handlingen foregår. Derfor begynner mange med faste formuleringer som "det var en gang" og bruker uttrykk som "i et land langt, langt borte" eller "over berg og blåne". Bestemte tall med sterk symbolsk betydning går også igjen, som oftest tre: tre brødre, tre prinsesser eller tre like hendelser. Men eventyr er ikke bare underholdning. De lærer barn om fare, og også om hvordan det, selv i møte med fare, er mulig å gjøre det gode, lykkes og få en lykkelig slutt. Derfor ender eventyrene gjerne godt, ofte etterfulgt av en fast avslutning som "og de levde lykkelig alle sine dager".

Når disse historiene blir gjenfortalt, deltar mennesker ikke bare i å bevare dem, men også i å gjenskape og forme dem på nytt. Slik blir folkeeventyrene til: uten en bestemt forfatter, gjennom muntlig tradisjon og samarbeid på tvers av tid og sted. På denne måten ligner eventyrene på sagnene som noen av dem springer ut fra. Men de skiller seg også fra sagnene på ett viktig punkt: mens eventyr forstås som oppdiktede historier, er sagn fortellinger som forsøker å forklare opphavet til naturlige eller historiske fenomener, og de bruker ofte overnaturlige eller i hvert fall overdrevne elementer, men framstilles som sanne.

På 1800-tallet vil interessen for å skrive ned folkehistoriene vokse, og folklorister vil bevare dem for alltid i trykt form. Inspirert av dem vil forfattere som Hans Christian Andersen (1805–1875), Jonas Lie (1833–1908), Regine Normann (1867–1939) og mange flere skrive sine egne originale fortellinger og dermed skape sjangeren kunsteventyr: eventyr som har en identifiserbar forfatter og som ikke alltid følger den tradisjonelle folkloristiske strukturen.

Andreas Faye blir født i 1802 som eldste sønn av en sjømann. Faren ønsker at han skal gå inn i familieyrket og bli sjømann, men Andreas utmerker seg mer på skolebenken enn på dekk. Han ender opp med å studere ved Universitetet i Oslo og tar teologisk embetseksamen i år 1828. Kort tid senere blir han lærer, en karriere som vil strekke seg over mer enn tretti år.

Inspirert av verket til forgjengerne, brødrene Grimm, vier han seg til forskning på og innsamling av folkloristiske tradisjoner. I 1833 utgir han Norske Sagn: en parallell til Grimms’ bok Deutsche Sagen fra 1816. Til hans skuffelse blir boken dårlig mottatt. Han får mye kritikk for sitt vanskelige språk og sin tørre skrivestil. I det neste tiåret arbeider han av og på med revisjoner, og i 1844 utgir han en ny versjon av samlingen: Norske folke-sagn. Også denne gangen mislykkes han i å nå et bredere publikum. I stedet vier han seg til den stadig voksende familien sin, arbeidet innen skole og politikk, i tillegg til å skrive om historie og religion. I 1860 går han av som lærer og blir prest på heltid, en tjeneste han fortsetter med fram til sin død i 1869.

Selv om eventyrene hans aldri blir fast sengelektyre for barn, får de betydning blant de utdannede. Gjennom samlingen av folkelige fortellinger vekker Faye interesse for norsk folketro og særnorsk kulturarv både i sin egen levetid og etter sin død. Arbeidet hans blir et utgangspunkt for andre, ofte mer suksessrike folklorister, som Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, og inspirerer litterære storheter som Johan Sebastian Welhaven, Henrik Ibsen og Theodor Kittelsen.

Peter Christen Asbjørnsen blir født inn i en velstående familie i Kristiania i januar 1812. Kort tid etterpå havner familien i økonomiske vanskeligheter da krisen som følger Napoleonskrigene rammer dem, og de blir tvunget til å selge hjemmet sitt og flytte. Likevel har de råd til å sende Peter Christen, som viser seg å være et begavet barn med mange interesser, på kostskole da han er fjorten år gammel.

Jørgen Moe blir født i april 1813 i Hole, rundt førti kilometer fra der familien Asbjørnsen bor. Han er én av åtte søsken i en bondefamilie med god økonomi. I oppveksten mangler verken han eller søsknene noe. Da han fyller tretten, blir også han sendt på kostskole.

De to møtes i 1826 på Norderhov, mens de følger universitetforberedende undervisning. De blir raskt nære venner som deler mange av de samme interessene, samt en forkjærlighet for rampestreker. Men etter skolen holder de bare kontakt gjennom brev fram til begge begynner ved Universitetet i Kristiania i 1833: Peter Christen studerer biologi og Jørgen teologi. Deres felles interesse for folketro får dem til å ville samarbeide. Begge har tidligere gitt ut bøker inspirert av norsk kulturarv, med varierende grad av suksess. Arbeidet til folklorister som brødrene Grimm og Andreas Faye inspirerer dem imidlertid til å utrette enda mer.

I de neste femten årene reiser Asbjørnsen og Moe rundt i Sør-Norge og samler inn lokale sagn, eventyr og folkeviser. De gjør det til et poeng å skrive dem ned slik folk faktisk forteller dem, med dialektord og typisk norske uttrykk, selv om de gjør enkelte endringer for å gi fortellingene et mer kunstnerisk preg. I 1841 gir de ut et utvalg av samlingen som en anonym pamflett. Den blir godt mottatt, og i 1843 og 1844 utgir de hele samlingen i to innbundne bind med tittelen Norske folkeeventyr.

De fortsetter å arbeide med folketro og gir uavhengig av hverandre ut bøker med fortellinger og dikt resten av livet. Selv om de forblir venner, arbeider de aldri igjen så tett sammen som i denne perioden, og senere utgaver av Norske folkeeventyr blir hovedsakelig redigert av Asbjørnsen, med mindre bidrag fra Moe.

Asbjørnsen deler tiden mellom sine to store interesser: folketro og biologi. Han blir en sterk tilhenger av Darwins evolusjonsteori og en av Norges første oseanografer. Han gifter seg aldri, får ingen barn og dør i januar 1885.

Moe vier store deler av sitt senere liv til kirken og blir biskop i Kristiansand i 1875. Han beholder denne stillingen fram til han går av med pensjon i januar 1882, bare måneder før sin død. Han etterlater seg kone og tre barn.

Asbjørnsen og Moe vil bli husket som Norges fremste folklorister. Eventyrsamlingene deres vil bli en uunnværlig del av norsk barndom, og knapt et eneste hjem i landet vil mangle bøkene deres i bokhyllen. Deres bidrag til bevaringen av norsk kulturarv og det norske språket er vanskelig å overvurdere.

På 1800-tallet gjennomgår det europeiske kontinentet en stor forvandling: Den franske revolusjonen og de påfølgende Napoleonskrigene er med på å bidra til opprettelsen av nasjonalstater. De nyopprettede nasjonalstatene gjør krav på en samlet og enhetlig identitet, kjennetegnet av faste grenser, et felles språk og en følelse av tilhørighet til én kultur. Som både bidragsyter til og som konsekvens av denne geopolitiske omveltningen oppstår en ny kunstretning: nasjonalromantikken. Den får særlig fotfeste i land som nylig har blitt selvstendige eller fortsatt søker selvstendighet: som Norge.

Etter mer enn 400 år under Danmark blir Norge avstått til Sverige i 1814 i etterkant av Napoleonskrigene. I Danmark-Norge fulgte man danske lover og regler, den politiske makten var konsentrert hos danskene, og dansk var det offisielle språket for offentlig kommunikasjon, administrasjon og utdanning. Selv om selvstyret blir større under svensk styre, vokser ønsket om norsk uavhengighet.

For å støtte det norske kravet om selvstendighet retter politiske og akademiske eliter mye oppmerksomhet mot særnorske nasjonale uttrykk: historie, kultur, språk og folketradisjoner. Skikkelser som Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, som retter oppmerksomheten mot norsk folketradisjon og som er blant de første til å skrive på norsk, blir sentrale i dette arbeidet. Deres arbeid tydeliggjør norsk kultur som noe adskilt fra dansk og svensk og spiller en sentral rolle i etableringen av norsk som et eget skriftspråk. Sammen med forfattere som Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven og Bjørnstjerne Bjørnson, samt kunstnere som Theodor Kittelsen, Johan Christian Dahl og Adolph Tidemand, blir de pionerer innen den norske nasjonalromantikken.

Som kunst- og litteraturbevegelse dominerer nasjonalromantikken Norge mellom 1840 og 1860. Den kjennetegnes av en emosjonell skrivestil, idealisering av det landlige og av naturen, samt økt fokus på folketro, historie og mytologi.