Fra vikingtid til middelalder

På 900- og 1000-tallet skjer det store endringer i Nord-Europa. Rundt år 950 begynner vikingtidens storhetstid å falme. Under innflytelse fra europeiske kongeriker er det norrøne samfunnet i ferd med å gå fra løst organiserte og tidvis rivaliserende ætter til mer sentraliserte monarkier. Innføringen av kristendommen i Skandinavia markerer slutten på vikingtiden. I 1066 gjør norske vikinger under kong Harald III et siste forsøk på et tokt; blir beseiret i slaget ved Stamford Bridge, og med det tar vikingenes plyndringer slutt.

Kristne misjonærer har allerede besøkt vikingområdene i over hundre år, men omvendelsen har vært sporadisk, begrenset og i stor grad frivillig. Det er først når mektige vikingkonger som Håkon den gode, Harald Blåtann og Olav Tryggvason går over til kristendommen at det virkelig skjer en endring. Likevel er overgangen gradvis og ujevn: Danmark er det første som offisielt innfører kristendommen rundt år 960, mens deler av Nord-Norge vil fortsette med norrøne ritualer så sent som på 1200-tallet.

Kristningen markerer ikke bare et religiøst, men også et kulturelt og politisk skifte i Skandinavia. Kirken etableres som en maktenhet med særrettigheter, et internt hierarki og sin egen økonomi. Små regionale kongedømmer som tidligere lå i strid med hverandre blir nå samlet under én monark støttet av kirken. Lojaliteten til ætten gir gradvis plass for lojalitet til kirken og kongen. Det nye synet på moral og ære formes av den kristne troen. Kvinners deltakelse i det offentlige livet blir redusert, og deres rolle begrenses i stor grad til hjem og familie.

På 1000-tallet er omvendelse til kristendommen ikke lenger et valg. Norrøn gudetro blir forbudt; alle må nå døpes i troen på den ene sanne kristne Gud: Kvitekrist. Der hedenske templer en gang sto, bygges kirker. Kristne ritualer omfatter hverdagen fra vugge til grav. Men hedendommen forsvinner ikke; den forandrer seg, smelter sammen med kristen praksis eller blir til sagn, overtro og fortellinger. Troll, huldrer, nisser og andre skapninger fra norrøn mytologi lever videre som naturvetter i folketroen.

For en befolkning som i stor grad ikke kan lese eller skrive, forblir muntlige fortellinger en viktig måte både å bevare gamle forestillinger, men også ta opp nye. Folkefortellinger begynner raskt å flette sammen hedendom og kristendom: i middelalderens sagn møter jotner og troll kristne helgener og martyrer. Blant heltene i disse fortellingene skiller Olav II Haraldsson, den første martyren og helgenen i Den norske kirke, seg ut. Mange historier forteller om hvordan hans kirkebygging og kristning rundt om i Norge blir hindret av troll. Disse legendene bidrar til å fremstille trollene, restene av den gamle troen, som skurkaktige og kristendommen som kraften som kan overvinne deres ondskap.

Olav Haraldsson er født rundt år 995. Faren hans, Harald Grenske, en småkonge i Vestfold, er allerede død på dette tidspunktet. Mens Olav fortsatt er ung, gifter moren seg med Sigurd Syr, en annen regional småkonge. Olav utvikler et godt forhold til ham og vokser opp i velstand under hans beskyttelse.. Likevel beholder han navnet Haraldsson: gjennom faren kan han hevde avstamning fra Harald Hårfagre, Norges første konge.

Allerede som tenåring begynner Olav å delta i vikingtokt. Han seiler til Østersjøen, England og etter hvert Frankrike. Vinteren 1013–1014 tilbringer han i Normandie, et område som tidligere er erobret og bosatt av vikinger. Verten hans, hertug Rikard II, er kristen; det er ikke Olav. Det er i ferd med å endre seg: enten av ekte overbevisning eller ren politisk kløkt, lar han seg døpe i Rouen.

Året etter vender han tilbake til Norge, kampherjet, nykristnet og bare 20 år gammel. Han har et mål: å samle landet under sitt styre som den ene rettmessige kongen etter Guds vilje. Han allierer seg med dem som er villige, kjøper støtte fra dem som lar seg overtale, og bekjemper dem som setter seg imot. I løpet av hans regjeringstid fra 1015 til 1028 knuser Olav småkongene og svekker stormennene; han styrker kirken som støtter ham på bekostning av lokale høvdinger; og han sprer kristendommen ofte mot folkets vilje. Innen 1029 har misnøyen med styret hans vokst for stor. Da Knut den mektige av Danmark invaderer, møter han støtte blant den norske adelen. Olav blir avsatt som konge.

Han gjør et siste forsøk på å vinne tilbake kronen: i 1030 vender han tilbake med en liten hær for å ta hovedstaden Nidaros. Men før han når fram, blir han møtt og raskt beseiret av en langt større bondehær. Slaget på Stiklestad blir Olavs siste: han blir drept av Tore Hund, en stolt høvding fra Nord-Norge.

I døden vil Olav bli husket som både kriger og helgen. Hans styre vil bli sett på som brutalt og voldelig. Men hans bidrag til kristningen av landet vil gi ham helgenstatus og tittelen Rex Perpetuus Norvegiae: Norges evige konge.