Galleriet

Olaus Magnus ble født i Sverige som Olaf Månsson og var en berømt kartograf, historiker og erkebiskop. I 1524 ble han sendt til Roma på et diplomatisk oppdrag på vegne av kong Gustav Vasa (1496-1560), den første kongen av et fritt, uavhengig Sverige. Han vendte aldri tilbake fra dette oppdraget ettersom hans tilknytning til den katolske kirken bidro til at han ble landsforvist etter at den lutherske reformasjonen ble gjennomført i Sverige i 1527.

Olaus Magnus er ikke mest kjent for sitt geistlige eller diplomatiske arbeid, men for sitt forfatterskap og sitt arbeid innen kartografien. Spesielt bemerkelsesverdig er hans Historia de Gentibus Septentrionalibus (En beskrivelse av de nordlige folkene), en historiografi om de skandinaviske landene, og Carta Marina, et kart over Skandinavia. I stedet for å basere seg på rene fakta, er begge disse verkene i stor grad fundamentert på lokal folketro, skikker og tradisjoner. Historia de Gentibus Septentrionalibus beskriver store deler av skandinavisk folketro, mens Carta Marina skildrer Skandinavia som et område befolket av troll, demoner og andre overnaturlige skapninger. Av denne grunn er Olaus Magnus’ verker den dag i dag anerkjent som en viktig kilde til folketro og skikker på 1500-tallet.

*Det finnes ingen bevart avbildning av Olaus Magnus selv. Derimot er et portrett av broren hans, erkebiskop Johannes Magnus, bevart.

John Bauer var en svensk maler og illustratør, hvis arbeider fokuserte på skandinaviske landskap og mytologi. Han er mest kjent for sine illustrasjoner i den første utgaven av boken Bland tomtar och troll, en antologi om svensk folketro og eventyr. Bauers stil er i stor grad påvirket av den nasjonalromantiske perioden, selv om han også ble sterkt inspirert av både den italienske renessansen og den samiske kulturen i Nord-Sverige etter en reise til Lappland i 1904. Hans arbeid var mangfoldig i både emne og medium: han fokuserte på svensk folketro, eventyr og landskap, men var ikke fremmed for portretter, og han foretrakk å jobbe med akvareller og dempede trykk, men produserte også en rekke oljemalerier og fresker.

Bauer begynte å tegne og male i ung alder. Som kunststudent møtte han og ble forelsket i medstudenten Ester Ellqvist. De giftet seg i 1906 og fikk en høyt ønsket sønn i 1915. I størstedelen av ekteskapet levde de av Bauers inntekter som illustratør og av økonomisk støtte fra Bauers foreldre. I 1918 bestemte de seg for å flytte til Stockholm. Dessverre sank dampbåten de reiste med over innsjøen Vättern. Bauer, 36 år gammel, Ester, og deres tre år gamle sønn druknet sammen med de resterende 21 passasjerene. Ulykken var forårsaket av uforsvarlig lagring av gods om bord på båten, men den svenske pressen, som var dypt fascinert av tragedien, spant ville historier om undersjøiske nymfer som trakk den berømte artisten ned i dypet.

Serina Regine Normann ble født i Bø i Vesterålen, men tilbrakte en del av barndommen i Harstad etter at faren døde. Allerede som 17-åring giftet hun seg med den 21 år eldre klokkeren Peder Johnsen. Ekteskapet ble ulykkelig, og Regine begynte å skrive (mot sin ektemanns vilje) for å bedre håndtere det. Hun skjulte manuskriptene i ei fjellhule, som i dag er kjent som Sinahula i Vesterålen.

Ti år senere forlot hun ektemannen og reiste til Oslo, hvor hun tok lærerutdanning. Her møtte hun også forfatteren Tryggve Andersen, som hun giftet seg med i 1906. Som en del av Oslos forfattermiljø skrev Regine 18 bøker, hvorav de fleste er lagt til Nordland. I den siste delen av sitt forfatterskap gikk hun over til å dikte eventyr og fantastiske fortellinger, inspirert av nordnorsk folkediktning. Totalt utgav hun fire eventyrsamlinger; Eventyr kom ut i 1925, og året etter kom Nye Eventyr. I 1927 kom eventyrsamlingen Nordlandsnatt ut, og i 1930 kom en ny samling eventyr, Det gråner mot høst. Hennes siste bok, Usynlig selskap, utkom i 1934. Regines eventyr ble i 1967 samlet under tittelen Ringelihorn.

Ole Tobias Olsen var en nordnorsk ingeniør, prest og samler av folkeminner fra Dunderlandsdalen i Rana kommune. Sammen med politikeren og teologen Elias Blix (1836-1902) var han en ivrig talsperson for Nord-Norge, og utviklet ideen om en nordnorsk jernbane opp til Røsvik. For sitt arbeide med å utvikle Nordlandsbanen ble han i ettertid kjent som “Nordlandsbanens far.”

Ole Tobias Olsen fikk i 1870 stipend for å samle inn eventyr, sagn og folkeviser fra Rana, spesielt fra hjembygda Dunderlandsdalen. Resultatet ble de to verkene Folketoner frå Nordland, som ble utgitt først i 1982, og Norske Folkeeventyr og Sagn: Samlet i Nordland, utgitt i 1912. Eventyrene han samlet inn har et umiskjennelig nordnorsk preg; særlig forekommer det mange sagn om draugen, gjengangeren fra havet som er særnorsk for nordnorsk folketro.

For sitt arbeide med utviklingen av Nordlandsbanen og innsamlingen av nordnorske folkeminner ble Ole Tobias Olsen utnevnt til Ridder av Sankt Olavs Orden 1. klasse i 1919.