Huldrefjord
Huldrefolk
EnglishHidden-folk
- Navn
- huldrefolk, de underjordiske, de hulde, haugfolk, tusser; hálddit eller gufhtarat i samisk tradisjon
- Habitat
- i grenselandet mellom menneskenes verden og naturen, mellom det synlige og det usynlige, nær menneskene, men ikke blant dem; både på land og til havs
- Farlighetsgrad
- Lav til middels
Lytt · 5:53
AI voice
Lydguiden vår fornyes. Mens vi oppdaterer utstillingen, leses de nye opptakene av en AI-stemme på engelsk og norsk. Senere blir de lest inn av ekte stemmer på flere språk. Takk for tålmodigheten!
Under mørke hauger, i stille skoger, rundt gamle gårder og ved bredden av dype innsjøer kan det hende du får følelsen av at noe beveger seg, puster og lever like utenfor synsvidde. Og du tar ikke feil: de underjordiske finnes overalt omkring oss, nær nok til å merkes, men aldri helt å sees.
Beskrivelse
Huldrefolk er en samlebetegnelse på en slekt av magiske vesener og naturånder som kan gjøre seg usynlige for menneskeøyet. Nøkken, nissen, mara, fossegrimen og huldra hører alle til blant huldrefolket. Siden dette er en så mangfoldig gruppe, finnes det ingen felles beskrivelse av hvordan de ser ut. Som hovedregel er de underjordiske menneskelignende av skikkelse, ofte småvokste og kledde i grått eller mørke klær, men dette gjelder langt fra alle typer underjordiske.
Oppførsel
Huldrefolket sies iblant å leve liv parallelt med menneskenes: de har sine egne hjem eller gårder, stifter familier og arbeider ofte med håndverk, gruvedrift, rengjøring eller matlaging. I motsetning til trollene holder de en viss kontakt med mennesker, om enn bare på sine egne premisser. De kan derfor være nokså hjelpsomme, gjerne i bytte mot gaver i form av mat eller andre rikdommer. Som oftest er de mer ertelystne, lunefulle og uberegnelige enn direkte ondskapsfulle.
Byttinger
Huldrefolket er kjent for bokstavelig talt å røve barn fra vogga og ta menneskebarn med seg til sin egen verden av ukjente grunner. I stedet for barnet de stjeler, legger de igjen et av sine egne. Disse underjordiske barna som tar menneskebarnas plass, kalles byttinger.
Byttinger er som oftest forkledd som spedbarn, iblant som litt eldre småbarn. Ved første øyekast kan de virke helt menneskelige. Men ser man litt nærmere etter, kan man legge merke til tegn på at noe ikke stemmer: misdannede lemmer, avvikende hudfarge, arr. De oppfører seg også gjerne annerledes enn andre barn: de kan ha uvanlig stor appetitt eller være kresne i maten, være enten svært urolige eller påfallende stille, og ofte strever de med språket.
For å hindre huldrefolket i å stjele et barn, bør spedbarn døpes så tidlig som mulig. Dåpen markerer barnet som en del av den kristne verden og beskytter det mot onde krefter. Fram til barnet er døpt, sies det at man kan holde huldrefolket unna ved å legge en gjenstand av sølv eller stål i vogga og lese salmer for barnet før det legges til å sove. Dersom et barn mistenkes for å være en bytting, finnes det ifølge tradisjonen bare én måte å få huldrefolket til å bytte tilbake på: å behandle byttingen dårlig. Når en bytting blir dårlig nok behandlet, får huldrefolket medlidenhet med sitt eget barn, kommer tilbake for å hente det og bytter barna tilbake.
Historisk ble barn som ble født med misdannelser eller psykiske utviklingsforstyrrelser ofte oppfattet som byttinger. Omsorgssvikt og mishandling av slike barn ble rettferdiggjort gjennom forestillingen om at de ville bli “normale” menneskebarn igjen dersom de bare ble utsatt for nok grusomhet.
Eventyr
Julefesten for Thron
På Kvammen i Stordalen var det i gamle dager alltid tilholdssted for underjordiske. Særlig ved juletider var det fullt av dem, og da måtte folk som regel reise bort og feire jul på nabogården. En julaften kom det en reisende mann og ba om nattelosji. Han fikk til svar at de selv måtte finne seg hus andre steder, for hver julaften kom det så mange underjordiske at det var umulig å være der. Mannen trodde ikke på trollskap og slikt, men syntes det kunne være morsomt å finne ut om det virkelig forholdt seg slik. Han ba derfor om å få bli der likevel, og det kunne han gjerne, sa de, men de hadde sagt ham hva som ville skje.
Om kvelden, da folket forlot huset, ladet han geværet sitt og la seg på bjelken over ovnen og ventet tålmodig på hva som kom til å skje. Etter en god stund hørte han et fryktelig leven; døren fløy opp, og inn kom den ene flokken etter den andre, helt til noen kom bærende på en eldgammel mann, som straks ble plassert øverst ved bordet. De gikk rundt og snuste i hver krok. En gammel, stygg heks sa også at det luktet kristenmanns blod i huset, men heldigvis oppdaget de ikke mannen oppe på bjelken. Så begynte de å koke og stelle, og de bar fram på bordet mengder av gull- og sølvtøy, så det glitret og skinte overalt.
Da de hadde spist og gjort seg ferdige, skulle de gi gamle Thron, han de hadde båret inn, julegave. De eldste gikk først, og deretter etter alder helt ned til småbarna, og hver gang de bar fram gaven til gamlingen, sa de: “Ja, dette ofrer jeg ham, Thron.”
Da den siste var ferdig, løftet mannen oppe på bjelken geværet til kinnet.
“Ja, dette ofrer jeg ham, Thron,” sa han, trykket av og skjøt gamlingen, så han stupte framover og ned på gulvet. Det ble et voldsomt oppstyr da alle tok til beina så fort de kunne og slepte med seg den døde gamlingen, men de lot alt gull- og sølvtøyet bli igjen til huldreskytteren. Han kunne siden leve i rikdom og herlighet alle sine dager på alt gullet og sølvet. Fra den dagen av har de verken sett eller hørt underjordiske i Kvammen.