Nisse

Nisser arbeider i skjul, holder seg unna mennesker og gjør seg gjerne bittesmå eller usynlige når de står i fare for å bli oppdaget. Når en nisse først blir sett, viser han seg ofte som en liten mann, gjerne ikke høyere enn 20–30 cm, kledt i typisk skandinaviske bondeklær: knebukser i ull med tilhørende strikkede strømper, tresko, skjorte, vest og rød topplue. Selv om nisser som regel er menn, finnes det også fortellinger om nissekoner og nissebarn.

Nisser er hjelpsomme og arbeidsomme vesener. På gårder steller de dyrene, arbeider på markene og holder orden på tunet; andre steder hvor de holder til tar de gjerne på seg lignende oppgaver. Selv om de er små av vekst, er de sterke som ti menn og er dessuten både oppfinnsomme og hendige. De kan derfor veldig lett utføre oppgaver som menneskene selv strever med. Som regel er de ikke farlige, men de kan ha et hissig temperament: en sint nisse kan skade både mennesker og dyr under et raserianfall.

Selv om nissene kan likne hverandre, finnes det likevel ulike nissetyper med ulike bosteder og ansvarsområder.

Fjøs- eller gårdsnisse:

Den vanligste nissetypen er fjøs- eller gårdnisse. Han holder til i fjøs og stall, hvor han ser etter dyrene på gården. Fjøsnissen er særlig glad i hester og har gjerne en yndlingshest som han steller ekstra godt med. Selv om han er svært behjelpelig, kan han være lunefull, uberegnelig og temperamentsfull og kan finne på rampestreker dersom han føler seg dårlig eller urettferdig behandlet.

Husnisse:

Loftene i gamle hus blir ofte hjemmet til en husnisse. Mesteparten av tiden er han usynlig, men på sene, mørke vinternetter kan man iblant få et glimt av ham dersom han føler seg trygg. Han sørger for at huset holdes i orden og tar seg av små oppgaver, som å hjelpe til på kjøkkenet eller vugge barn i søvn. Som nisser flest er han også litt av en spilloppmaker, og fra tid til annen kan han finne på noen rampestreker.

Skogsnisse:

Skogsnisser lever ute i naturen, gjerne i hule trerøtter eller trestammer. De passer på skogens ville dyr og fugler og lever av bær, sopp, nøtter og frø, som de lagrer i vinterforrådet sitt. Skogsnissene bruker dyretråkk som veier, og vinterstid kan de kjøre slede med katter eller kaniner som trekkdyr eller ta seg frem på ski og skøyter.

Skipsnisse:

I Nord-Norge forteller sjøfolk historier om skipsnisser. En skipsnisse holder som regel til om bord på et fartøy, men kan iblant også finnes i naust. Han er vanligvis hjelpsom og holder masten stødig i uvær, så den ikke brekker; når båten ligger til kai, sørger han for å holde den i god stand. Banker han i skipsskroget, er det et godt varsel. Men hører man ham høvle, varsler han at en storm er på vei. Forlater skipsnissen skuta, er det et sikkert varsel om forlis.

Kirkenisse:

I tårnene på gamle kirker kan man finne kirkenisser. Hver lørdag støver kirkenissen av benker og stoler, feier gulvet og rydder opp, slik at alt er klart til gudstjenesten søndag morgen. Er du heldig, kan du få et glimt av kirkenissen i tårnluken når du er på vei til kirken.

Julenisse:

På 1800-tallet smeltet forestillingen om nisser med sine røde luer og skikken med å sette fram mat til dem i juletiden sammen med fortellingene om St. Nikolas av Myra. Slik oppstod fortellingene om julenissen. Den dag i dag er det fortsatt ham norske barn venter på at skal komme med gaver på julaften.

Natten til 9. april 1940 er mørk og stormfull langs norskekysten. Ut av tåken trer krigsskip fram. De fører et rødt flagg med et svart hakekors. Soldater i mørke uniformer stormer i land og fyller gatene. De møter hard motstand, men likevel faller Norge i løpet av få uker, og den tyske okkupasjonen begynner.

Livet er annerledes under okkupasjonen: tyske soldater er overalt, og deres truende nærvær gjør tilværelsen mer innestengt, mindre trygg. Hoteller, vertshus og til og med private hjem blir omgjort til militærleirer. Legitimasjon kontrolleres i gatene, ved porter, på skip og jernbanestasjoner. Mat, brensel og til og med klær blir rasjonert. Og likevel vokser det fram en motstandsbevegelse i det skjulte.

8. desember 1941 blir en forordning utstedt: Det norske flagget og dets farger forbys brukt offentlig, på klær og dekorasjoner, i varemerker og reklame. Dette er nå et tysk land, der norsk patriotisme ikke har noen plass. Årsaken til forbudet? Julekort.

Det norske flagget er allerede et symbol: på det frie og selvstendige Norge, på fred og på livet folk ønsker seg tilbake til. Men med julen i anmarsj blir det også et motiv: På julekort, som er så populære å sende på denne tiden av året, bærer rødluede nisser dusker i rødt, hvitt og blått på luene sine, henter det norske flagget fram fra en rosemalt kiste og ønsker mottakeren en god norsk jul. Kunstneren bak kortene er stavangergutten Frank Wathne. Andre følger raskt etter, og patriotisk kunst av Kjell Aukrust, Thorbjørn Egner, Vigdis Rojahn og Ulf Aas finner veien inn i norske hjem sammen med julehilsenene.

Nissene og de røde luene deres blir etter hvert selv et symbol på motstand. Å bære en rød strikkelue offentlig signaliserer troskap mot Norge og trass mot okkupasjonsmakten, og blir regnet som både støtende og provoserende. 26. februar 1942 blir også de røde nisseluene forbudt.

I årene som følger, prydes julekortene av religiøse motiver eller norske landskap. Dukker nisser opp i det hele tatt, har de grønne eller gule luer. Men et svart marked for de tradisjonelle kortene med de rødluede nissene blomstrer opp; den symbolske motstanden lever videre.