Livet ved havet

I århundrer har Norges befolkning levd ikke bare ved havet, men på det, med det og av det. Havet har alltid vært en ferdselsvei, en inntektskilde og et sted å finne mat. Dette gjelder særlig i Nord-Norge. Langt vekk fra de fleste befolkningssentrene, med høye fjell og slyngende fjorder, var Nord-Norge historisk sett en vanskelig landsdel å nå. Reisen over land var lang, krevende og farefull. Til sjøs var den heller ikke trygg, men det gikk i hvert fall raskere. De som kom hit møtte vidstrakte, karrige vidder og skrint jordsmonn som gjorde bosetting utfordrende. Også her viste havet seg å være løsningen, og fisket ble redningen. Gjennom jernalderen og middelalderen var fiske den vanligste måten å sikre både mat og inntekt for de fleste familier i Nord-Norge.

Havet gjorde det mulig for vikingene å dra på tokt og utvide sitt område, for varer å bli fraktet inn og ut av landet, for oppdagelsesreisende å utforske og kartlegge Arktis, og for naturressurser å bli utnyttet. Mye av det som gjør Norge rikt i dag har kommet fra havet: territorier, olje og framfor alt fisk.

Den jevne utviklingen av fiskerinæringen siden 800-tallet har med tiden vokst til en industri verdt milliarder. Laks, ørret, torsk, makrell, sild, kveite og kongekrabbe metter ikke bare den lokale befolkningen, men er også viktige eksportvarer. Fangst av sel og hval, som lenge hadde vært en del av livet langs kysten, skjøt også fart fra 1500-tallet og nådde sitt høydepunkt tidlig på 1900-tallet. Siden midten av 1900-tallet har begge næringene blitt mindre utbredt som følge av bekymringer knyttet til dyrevelferd, miljøspørsmål og synkende etterspørsel. I dag er selfangst strengt regulert og ikke lenger lønnsom. Det internasjonale forbudet mot kommersiell hvalfangst ble innført i 1986. Norge er ett av tre land, sammen med Island og Japan, som formelt har protestert mot forbudet og fortsetter fangst av vågehval innenfor strenge reguleringer og kvoter.

Havet gir og havet tar. For alle skattene som er hentet opp fra dypet, har prisen blitt betalt i blod. Titusenvis av mennesker har mistet livet i norske farvann gjennom århundrene. Sterke havstrømmer, brå værskifter og kraftige stormer har gjort livet til sjøs i nord særlig farlig. Man er aldri i større fare enn ute på det åpne hav, og fram til midten av 1900-tallet fantes det knapt en familie i Nord-Norge som ikke hadde mistet minst ett familiemedlem til havet. Selv om både krigsskip og handelsflåter har gått tapt i norske farvann, er det fisket som har krevd flest liv langs kysten. Det er fremdeles Norges farligste yrke den dag i dag.

Tapet av så mange sjøfolk har satt varige spor i norsk kultur, særlig i Nord-Norge. Etterlatte familier trengte en bedre forklaring enn ren tilfeldighet og uflaks. Vitenskapelige forklaringer var ennå ikke tilgjengelige eller allment kjent, og folketroen fylte tomrommet. Mystiske krefter måtte være i virksomhet: skapninger under havoverflaten som senket båter og druknet sjøfolk. Langs Norges kyst vokste det fram en rik fortellertradisjon, med eventyr og sagn om undersjøiske monstre, forførende havfruer og sjøskapninger som kunne spå været.

De utfordrende livsvilkårene i nord håndteres best med hjelp fra venner. Folk som bodde her lærte dette tidlig. Allerede i vikingtiden etablerte nordboerne gode forbindelser med samene og de slaviske folkeslagene som også levde i området. Gjensidig handel, ekteskap på tvers av folkegrupper og kulturell utveksling var vanlige og fortsatte gjennom middelalderen og videre: selv etter at traktater var inngått og grensene mellom Norge og Russland var fastsatt, og til tross for kongelige forordninger som forbød handel over landegrensene og ga handelsbyer som Trondheim og Bergen monopol på eksporten fra Nord-Norge.

Nordlendingene var lite fornøyde med hvor stor makt kjøpmennene i sør hadde over dem. De mistet ikke bare deler av fangsten fordi fisken råtnet på veien til Bergen i sommermånedene, men kunne også bli nektet nødvendige vinterforsyninger dersom de ikke oppfylte kvotene sine eller handlet utenfor de offisielle avtalene. Da Bergens handelsmonopol ble opphevet, pengebetaling ble vanligere og tilførselen av danske varer avtok på 1700-tallet, skjøt handelen med russerne fart. Fra omkring 1740 spredte det uoffisielle handelssystemet seg langs hele Nord-Norge, og fiskere så langt sør som Bodø deltok jevnlig.

Russerne brakte etterlengtet korn til Nord-Norge, særlig mais og rugmel, ofte kalt russemel. De leverte også byggematerialer som jern, hamp og tauverk. Luksusvarer som tobakk, porselen og godteri var også populære blant nordmennene. Til gjengjeld kjøpte russerne først og fremst fisk. Den russisk-ortodokse kirken hadde en omfattende fastekalender der kjøtt var strengt forbudt i lange perioder, og etterspørselen etter fisk av god kvalitet var derfor stor. Norsk tørrfisk, kveite og laks var høyt verdsatt. Nordmennene kunne også tilby ettertraktede luksusvarer, blant annet pelsverk, reinsdyrskinn og hvalrosstenner.

Handelen fikk navnet pomorhandelen, avledet av det russiske uttrykket for ved havet og menneskene som drev den: pomorene. Arkhangelsk var pomorenes viktigste handelssentrum. Hit ble korn fraktet fra Volga-dalen før det ble sendt videre til Norge. På norsk side var Vardø og Tromsø de viktigste havnene pomorene besøkte. Det som begynte som enkel byttehandel utviklet seg til et livsviktig handelssystem for både nordmenn og russere og nådde sitt høydepunkt på 1800-tallet.

Økonomisk vekst i Nord-Norge, delvis som følge av pomorhandelen, sammen med bedre veiforbindelser sørover og innføringen av raskere dampskip, førte gradvis til at avhengigheten av pomorhandelen ble mindre. Da første verdenskrig brøt ut, gjorde frykten for tyske ubåter, også i nøytralt norsk farvann, at mange pomorer avsluttet virksomheten. Den russiske revolusjonen i 1917 ble det endelige dødsstøtet for pomorhandelen.

Pomorhandelen var imidlertid ikke bare en utveksling av handelsvarer, men også av kultur. De samme mannskapene vendte tilbake til de samme havnene år etter år og knyttet personlige bånd til lokalbefolkningen. De introduserte nordmennene for tedrikking fra samovar, russisk sangtradisjon og fargerike folkedrakter. Ut av kontakten vokste også et nytt språk fram: russenorsk, et pidginspråk som kombinerte norsk og russisk, med innslag fra samisk, svensk, tysk og nederlandsk. Språket døde ut sammen med pomorhandelen, men enkelte ord lever fortsatt videre i Vardø-dialekten.

Kjøpmennene og sjøfolkene delte ikke bare historier om hva de gjorde, men også om hva de trodde på. Fordi livet deres var så nært knyttet til havet, hadde kulturene på begge sider av grensen utviklet rike folketradisjoner knyttet til vann og sjø. De trodde på skapninger som levde under havoverflaten, forklarte været med overnaturlige krefter og ga naturmaktene de møtte til sjøs menneskelige trekk. Da nordnorske og russiske fortellertradisjoner møttes, oppstod nye eventyr og fortellinger som var særegne for pomorhandelens verden.