E6Huldrefjord
Skarvene fra Utrøst
EnglishThe Cormorants from Utrøst
Ved hjemkomsten hender det ikke sjelden de nordlandske fiskere at de finner kornstrå festet til styret eller byggkorn i fiskens mave. Da heter det de har seilet over Utrøst eller et annet av de huldreland som det går sagn om i Nordlandene. De viser seg bare for fromme eller fremsynte mennesker som er i livsfare på havet og dukker opp hvor ellers intet land finnes. Her skinner solen over grønnere gressganger og rikere akrer enn noe annet sted i Nordlandene, og lykkelig er den som kommer til eller kan få se en av disse solbelyste øyer. Utenfor Røst, på Lofotens sydspiss, fortelles om et slikt huldreland med grønne bakker og gule byggakrer; det heter Utrøst.
≈ 3 min lesing
Lytt · 0:44
AI voice
Lydguiden vår fornyes. Mens vi oppdaterer utstillingen, leses de nye opptakene av en AI-stemme på engelsk og norsk. Senere blir de lest inn av ekte stemmer på flere språk. Takk for tålmodigheten!
Skarvene fra Utrøst
2 min
På Værøy, rett ved Røst, bodde en gang en fattig fisker som hette Isak; han eide ikke annet enn en båt og et par geiter, men var allikevel alltid fornøyd med det slik Vårherre laget det for ham. En dag Isak var ute og fisket et par mil til havs, kom det mørkskodde på ham, og rett som det var røk det opp med en storm som tvang ham til å styre til havs.
Rett som det var, hørte han et fælt skrik foran. Det viste seg å bare være tre skarver, som satt på en rekved-stokk, og vips! var han forbi dem. Slik gikk det både langt og lenge, og han ble så tørst og så sulten og så trett. Rett som det var, skurte båten mot stranden og støtte. Solen brøt gjennom skodden og lyste over et deilig land; bakkene og bergene var grønne like opp til toppen, aker og eng skrånet opp imot dem, og han syntes han kjente en lukt av blommer og av gress, så søt som han aldri hadde kjent før.
"Gudskjelov, nå er jeg berga; dette er Utrøst," sa Isak ved seg selv. I det fjerne fikk han øye på en jordgamme og en gammel mann som satt utenfor den.
"Velkommen til Utrøst, Isak," sa kallen da Isak kom fram til ham, og bød ham inn.
Det var så gildt derinne at Isak ble rent forglant. Slik hadde han aldri sett før. Bordet var dekket med de prektigste retter, rømmekoller og uer og dyrestek og levermølje med sirup og ost på, hele hoper med bergenskringler, brennevin og øl og mjød, og alt det som godt var. Isak han åt og drakk alt han orket, og enda ble tallerkenen aldri tom, og alt det han drakk, var glasset like fullt.
Rett som de satt, hørte de et skrik fra skarver utenfor; da gikk kallen ut. Om en stund kom han inn igjen med de tre sønnene sine. De satte seg ned for å spise og drikke med Isak, og snart nok ble alle venner. De bestemte seg for å ta et sjøvær ilag.
Selv om havet vrimlet av fisk det første sjøværet de gjorde, fikk Isak ingen, for han hadde tatt med sin egen fiskegreie, og fisken i Utrøst slapp stadig unna den. Til det neste sjøværet fikk Isak et par angler fra gammelgubben. Da gikk det bedre.
Så ble han hjemsyk, og da han skulle reise, forærte kallen ham en ny åttring, full av mel og klaverduk og andre nyttige ting. Han Isak sa både takk og ære for seg. Skulle han noen gang trenge å vende tilbake til Utrøst, behøvde han bare å seile beint etter skarven når den fløy til havs, sa kallen. Men da Isak hadde satt fra og ville se seg om, så han ikke mere til Utrøst; han så ikke annet enn havet både vidt og bredt.
Isak hadde alltid lykken med seg siden den tid.