Pesta

Senmiddelalderen har begynt i Europa. Vintrene blir kaldere og lengre idet kontinentet går inn i den lille istiden. Underernæring og sykdom er vanlig blant bønder og arbeidere. Livet blir gjort enda vanskeligere av hyppige konflikter mellom lokale jordeiende adelsmenn og kriger mellom stadig mer sentraliserte monarkier.

Til tross for sterke handelsforbindelser mellom europeiske land og en voksende handelsstand i byene arbeider det store flertallet fortsatt på åkrene. De bor i trange hjem som huser flere generasjoner av familier. Få, om noen, får fordeler av samtidens fremskritt innen kunst og vitenskap. Og ting er i ferd med å bli verre.

Bakterien Yersinia pestis ankommer Europa fra Asia i midten av 1300-tallet på lopperinfiserte rotter og syke mongolske og tatariske inntrengere. Den sprer seg raskt fra italienske handelsbyer til resten av kontinentet, samt til Midtøsten og Nord-Afrika via handelsskip. Verden vet det ennå ikke, men dette er begynnelsen på Svartedauden: en av de mest dødelige pandemiene i historien.

Det er sommeren 1347. Byen Kaffa på Krim-halvøya har nettopp overlevd en toårig beleiring av Den gylne horde. Men nå herjer en dødelig sykdom i byen. Italienske handelsmenn som er der for å drive handel begynner å flykte til Konstantinopel. Uvitende bringer de også Yersinia pestis til Europa. Kombinasjonen av trange boforhold og dårlig hygiene hjelper smitten å spre seg, særlig i byene.

De som er uheldige nok til å bli bitt av en smittebærende loppe begynner raskt å få symptomer: høy feber, hodepine, leddsmerter, kvalme og oppkast. I løpet av få dager utvikler de byller: smertefulle, hovne lymfeknuter fylt med mørkt blod og puss. Huden rundt byllene blir svart idet den begynner å råtne. Innen åtte dager dør 80 % av de smittede av byllepesten.

Innen 1348 har sykdommen utviklet seg. Den angriper nå lungene og forårsaker feber, hoste og blodig oppkast. Denne nye formen for lungepest er enda mer dødelig: 90 % av de smittede dør innen fem dager. Enda verre er det at dråpene de hoster opp sprer bakterien, noe som gjør at sykdommen kan overføres mellom mennesker.

Den sjeldneste formen av sykdommen, sepsispest, dukker sporadisk opp i de senere årene av pandemien, men blir aldri utbredt. De syke dør for raskt til å spre smitten. Etter bare to dager med høy feber og lilla hudflekker er nesten alle døde.

I fire år feier pesten gjennom Europa og etterlater bare små lommer av isolerte befolkninger uberørt. Det finnes ingen kur. Men noen tiltak blir likevel tatt for å bremse spredningen av sykdommen. Å isolere de syke viser seg å bidra til å beskytte befolkningen mot smitte. Det blir vanlig å brenne likene av de smittede døde og eiendelene deres. Folk rådes til å bære rensende urter og bruke parfymer som skal rense luften, samt å be om syndsforlatelse i tilfelle pesten er en straff fra Gud. Til tross for dette øker dødstallene fra pesten.

Innen 1351 er 75 millioner mennesker døde. Europas befolkning er halvert på mindre enn fem år. I byene som blir hardest rammet er så mange som 80 % av innbyggerne borte. Det er rett og slett ikke nok mennesker igjen til å opprettholde pandemien. Svartedauden har brent seg ut.

Pesten etterlater død og ødeleggelse i sitt kjølvann: tomme landsbyer, hele familier utryddet og en befolkning som ikke vil komme seg igjen på ytterligere 200 år. Selv om geistlighet og adel også lider store tap, er det de fattige som rammes hardest. Likevel forbedres leveforholdene for de overlevende. Mat er ikke lenger mangelvare, og mangelen på arbeidskraft fører til høyere lønninger. Den sosiale mobiliteten øker ettersom livegenskapet nesten er umulig å opprettholde, og forlatt land får nye eiere. De som overlever Svartedauden lever et bedre liv: i hvert fall for en stund.

På 1300-tallet er Norge et land i utkanten av det europeiske samfunnet. Til tross for et stort territorium og en mektig marine er landet på et bakteppe i forhold til andre europeiske stormakter: desentralisering svekker den styrende klassen, og et fokus på regionale allianser fører til færre avtaler med Sentral-Europa. Hardt vær, kalde vintre og korte vekstsesonger gjør jordbruk vanskelig; mange bønder er avhengige av fiske og husdyrhold for å supplere inntekten. Handel er en nødvendighet, både innenlands og over landegrensene.

Den lille befolkningen er fortsatt hovedsakelig konsentrert i sør, og lever i bosetninger som er tett knyttet sammen, men langt fra hverandre. Den gjennomsnittlige personen er en arbeider, men ikke en livegen: mer enn halvparten av befolkningen er fri og eier til og med jord. Selv om adel og aristokrati er mektige, er de verken like mange eller like rike som andre europeiske fyrstehus, noe som gjør klasseforskjeller og sosial avstand mellom bønder, handelsmenn og adel mindre enn i mesteparten av Europa.

Ingenting av dette kan beskytte Norge mot den største trusselen det europeiske kontinentet står overfor på denne tiden. Det kommer et skip til Bjørgvin i 1349. Det bringer korn fra Storbritannia, men har også med seg uinviterte gjester: lopperinfiserte rotter. To år etter at den nådde Italia, ankommer pestilen Norge.

Kort tid etter at de går i land, begynner sjøfolkene fra pestskipet å bli syke og dø. Det tar ikke lang tid før lokalbefolkningen følger etter. Selv om skipet blir senket, er skaden allerede gjort. Byllepest og lungepest sprer seg raskt i alle retninger.

Det særegne sosiale livet og de tilhørende skikkene rundt sykdom og død i Norge bidrar til det høye antallet smittede. Hjelp tilbys villig til de syke: ikke bare familiemedlemmer, men også naboer lager mat til de syke, forsøker å kjøle dem ned fra feberen, arbeider på familiens gård og gjør husarbeid for de rammede. Prester, og til og med biskoper, besøker jevnlig smittede hjem for å be over de syke og gi siste olje. Likene av de døde blir besøkt av familie og venner som ønsker å ta farvel, og deretter begravd i fellesskap. Karantene, isolasjon og sosial distansering er praktisk talt ikke-eksisterende. På denne måten utsetter folk seg selv og andre for sykdommen igjen og igjen, uten å vite det.

Det tar ikke lang tid før pesten bringer Norge i kne. Innen første halvdel av 1350, bare måneder etter at den ankom, har sykdommen gått sin gang. Når alt er over, er to av tre mennesker i landet døde. Nord for polarsirkelen, stolt uavhengig og selvforsynt, står Nord-Norge i stor grad uberørt.

Allerede en mindre aktør på den europeiske scenen blir Norge fullstendig ødelagt av det sjokkerende dødstallet. Ikke bare de lavere klassene, men også geistlighet og adel blir betydelig svekket i etterkant. Hundrevis av gårder blir forlatt og hele landsbyer viskes av kartet. Statens og kirkens kasser er betydelig lettere enn før. I et forsøk på å motvirke den interne ustabiliteten og det fullstendige sammenbruddet i internasjonal innflytelse som pesten forårsaket, går Norge motvillig inn i Kalmarunionen med Sverige og Danmark i 1397.

På lang sikt tar Svartedauden enda mer fra Norge. Den svekkede herskerklassen er ikke i stand til å stå imot Danmarks voksende innflytelse, særlig etter at Sverige forlater Kalmarunionen i 1523. År 1536 blir Norge underlagt Danmark: ikke mer enn en dansk provins styrt fra København, et kongerike i eget navn bare på papiret. Uavhengighet fra Danmark skulle ikke komme igjen før i 1814.

Pesta soper hver en krok. Slut med raking, sope, sope! Tiden er knap, alle maa med. Per og Paal, rub og stub.

Pesta liker sig, veiret er bra, trist og mørkt. Der sner og sluter, smelter, siler, klisser og søler. Limen tar saa det skvætter.

Limen soper i krik og krok. Alt er trist, deiligt trist. Død og døde, stank og raaddenskab. Væggene sprækken, bjælkerne raadner. Bladene falder. Luften graater sne og slud.