Nøkken

Går du forbi et stille lite skogstjern i skumringen, bør du være på vakt. En liten tue overgrodd med kratt og gress som flyter på overflaten, eller den råtne prammen ved bredden, er ikke nødvendigvis det de ser ut som. Og skulle du møte en praktfull gråhvit hest som beiter fredelig ved tjernet, må du ikke klatre opp på ryggen dens for en ridetur. Gjør du det, kan det fort bli ditt livs siste ritt, for Nøkken er alltid sulten på menneskekjøtt…

Nøkken er en skremmende mannlig vannånd som holder til i tjern, innsjøer og noen ganger elver. Navnet kommer fra det norrøne ordet nykr, som er nært beslektet med det gammelengelske Nicor, det færøyske Nykur og det gammelgermanske Nix, alle brukt om lignende mannlige vannånder som prøver å lokke mennesker til seg for å drukne dem. I enkelte folketradisjoner, men ikke de skandinaviske, har Nøkken en kvinnelig motpart: Nixe i tysk folketro, Melusine i Frankrike og Rusalka i slaviske mytologier.

Nøkken kan ta flere skikkelser. Den vanligste er en råtnende stokk eller pram som ligger ubemerket ved bredden og prøver å friste en intetanende forbipasserende til en liten rotur på vannet. Men så snart offeret når dypt vann, viser Nøkken sitt sanne ansikt, og den uheldige passasjeren trekkes ned i dypet til en våt grav.

En annen velkjent forkledning er en vakker, hvit hest. I denne skikkelsen prøver han å lure folk, særlig barn, til å klatre opp på ryggen for en ridetur. Når det skjer, hopper Nøkken rett i vannet og drukner rytteren.

Noen ganger går Nøkken i land i skikkelse av en tiltrekkende, langhåret ung mann for å friste unge kvinner med på en romantisk svømmetur. Når han viser seg som menneske, er han gjerne elegant kledd og spiller fløyte eller fele, for hvem kan motstå en så overnaturlig vakker og dyktig ung mann? I dette ligner han Fossegrimen, en vannånd som bor i fossefall og lokker sine ofre i døden med forføreriske toner fra hardingfela.

Nøkken og hans europeiske slektninger er dermed tett knyttet til druknedøden. I mange myter og sagn gråter denne skapningen fra tjernet eller innsjøen der ulykken skal skje. Slike rop kalles varselskrik og ble tolket som et dødsvarsel. Over hele Skandinavia har Nøkken vært brukt som en advarsel fra foreldre for å holde barna unna elver, innsjøer og tjern der de lett kunne drukne. Selv om Nøkken aktivt prøver å lokke til seg mennesker, kan man beskytte seg mot ham ved å kaste en gjenstand av jern eller stål mot ham, eller ved å si navnet hans høyt.

Den beste tiden å se Nøkken på er om høsten, på klare, kalde netter når månen skinner. Da kan han stikke hodet over vannflaten for å fange et siste glimt av landskapet før vannet fryser til og stenger ham inne under isen for vinteren. Du kan få øye på Nøkken som en eller flere tuer av mose og gress i vannet, og ser du godt etter, kan du kanskje til og med se de gule øynene hans gløde i mørket. Om vinteren sitter han på bunnen av innsjøen og sukker trist mens han lengter etter sommer og sol.